"Vi minnes ikke dager, men øyeblikk"
Cesare Pavese
I dag sjekket Zebastian ut av barndomshjemmet
11. januar, starten på eventyret for han, og starten på en ny tid for oss som blir igjen her hjemme.
Og slike øyeblikk er som skapt for ettertanke, vemod og forventning.
Forventningene er vel mest Zebastian sine, vemod og ettertankene overlater han til meg….
For da jeg gikk inn på rommet hans når jeg kom hjem etter å ha sendt han avgårde ser jeg de bittesmå adidasskoene som var hans første par sko. Og på bordet ligger spillkonsollen til X-boxen hans. Og dette bildet …, i mellom spillkonsollen og de små skoene - hele barndommen hans.
Alle de skrittene han har tatt mot denne dagen, alle bakkene opp og ned, alle svingene og krattskogen, de dagen det var mest ørken, og de dagene der det var både bølger og fossefall. Og de tunge stundene da vi befant oss nede i en mørk dal, og de gode dagene, da vi nådde toppen og fikk utsyn og nye perspektiver. Han har gått skrittene selv, men som Bjørn Eidsvåg sier, vi har gått med ham, for det meste.
Han skal ikke så langt av gårde, og det han skal er slett ikke så spesielt. Men vi vet det nok, at heretter kommer han mest hjem på besøk. Barndommen hos Mamma og Pappa og med søstrene er over. Nye kapitler venter, for ham først og fremst, men også for oss.
Og når han står på flyplassen og sjekker inn til dette nye livet, og jeg ser på den store, sterke mannen, så kjenner jeg hvor stolt jeg er av han. Han er en fin fyr, på alle mulige måter, synes jeg, Mammaen hans. Han har ikke så stor bag med seg. Men jeg håper så inderlig at bagasjen er fylt opp med det han skulle måtte få bruk for til å klare seg på veien. Nok til å jobbe for drømmene sine, nok til å ta gode valg for seg og andre, og til å vise omsorg for de folkene han møter på veien.
Vemod og ettertanker er for oss voksne. For ungdommen er det drømmer, forventning og spenning som gjelder. De som har hele livet foran seg.
Sitter lenge. Kommer til å skje Du blir voksen. Og jeg veit ikke helt hvordan jeg takler det. For de greinene der er. Søren meg ikke for. Hvem som helst.
Trygve Skaug
Og skulle være noe Zebastian, så er det bare å ringe. Vi er her!
Mamma :)
I dag skulle det vært Solveig sin store dag
10. mai 2020 var datoen vi fikk da vi meldte inn Solveig til konfirmasjon. Minstejenta vår har vel i grunnen ventet på denne dagen helt siden storesøster Pernille ble konfirmert. Men så ble det ikke konfirmasjon, istedet ble det koronatid, og denne søndagen blir en helt vanlig søndag.
Jeg vet det nok, hvordan hun har sett for seg denne dagen for sitt indre. Forestilt seg selv i bunad. Forventninger til selskap, seremoni, taler, gaver og sang. Vi husker det vel alle sammen, hvordan vi så fram mot våren vi skulle konfirmeres. Den våren vi skulle bli voksne. Og så må du vente helt til høsten.
Jeg er imponert over hvor fint hun tar det. Hun og alle andre unge mennesker som denne våren fikk satt ungdomstida litt på vent.
Det ble ei tid det her, rar og underlig, ei tid der det meste ble satt på vent. I et samfunn som vårt, der vi er vant til å vite hva som skjer i morgen, der vi uten bekymring kan legge planer for påske, 17. mai, sommer, høst og jul. Livet rundt oss er stort sett så forutsigbart at det er mulig å planlegge morgendagene.Vi bor i ett av verdens tryggeste land. Vi har sosiale ordninger som tar vare på oss når vi faller. Det er fred. Og vi har liten grad av alvorlig kriminalitet. Med korona forsvant noe av tryggheten og forutsigbarheten i livene vårene. Viruset truer oss alle og rammer noen. På ulikt vis.
Det ble ei tid der vi måtte lære oss å vente tålmodig, ei tid der det ble «lite» å gjøre. Ei tid der vår sosiale omgang ble innskrenket til våre aller nærmeste, og ei tid der oppmøte på jobb ikke lenger ble en selvfølge. Og i det ble ei tid der arbeidsgleden vokste og man fikk kjenne på en annen slags takknemlighet for å ha en jobb.
Jeg har savnet å gi Mamma og Pappa en klem. Og savnet å ha folk rundt meg.
I stedet har jeg fått tid. Tid til å sitte rolig. Tid til å ikke gjøre stort eller smått. Men mest av alt; tid til mine aller nærmeste. Til han jeg gifta meg med for snart 20 år siden, og de fire ungdommene våre. I helga kom Pernille hjem også, slik at vi kunne samles på denne dagen som skulle vært Solveig sin, uansett korona. I ettermiddag skal vi gjøre litt ekstra stas på henne. Jeg nyter virkelig å ha disse fire fine nær meg. Det er rart å tenke på at litjpia vår også har kommet til denne milepælen konfirmasjon er. De blir voksne.
Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg ser for meg jeg, når vi samles alle sammen. Disse fire unge menneskene har etterhvert fått sine egne liv. Og tid med mamma og pappa er ikke nødvendigvis øverst på deres ønskeliste. Det er jo så klart helt ok. Jeg er faktisk veldig glad for at det er sånn. Det er bare så forbasket vemodig.For av å til vil jeg ta tiden litt tilbake. Den tiden da de var små og sammen med oss hele døgnet. Den tiden vi var de viktigste i livene deres. Den tiden som gikk så innmari fort.
Bypåske
Vi innleder tidenes annerledespåske. Utenfor stuedøra er det meter med snø, vi har hytteforbud, kinoen er stengt og vi skal holde oss hjemme for å hindre spredning av koronaviruset.
Vi kan gjøre det beste ut av det, kose oss med våre. Og kjenne på hvor heldige vi er. Vi som bor her i dette landet, som er blandt de landene i verden som er best rustet til å tåle dette som verden har blitt rammet av.
I morgen skal jeg på jobb, i dag har vi hatt påskestemning i bakgården.
Sommervibber
Ferietid. Det betyr tid til å gjøre det jeg liker aller best. Skrive. Deler med dere som vil lese.
Ønsker dere alle og enhver en riktig så god sommer!
Sommerfuglene teller ikke måneder, men øyeblikk - og allikevel har de tid nok.
Laila :)
Den kvelden hjertet slo over til Metallica-puls
Da jeg i fjor sommer hørte at Metallica skulle komme til Trondheim tenkte jeg, denne konserten må jeg få med meg, litt klok av skade etter å ha gått glipp av både Springsteen og Robbie, og mange andre for den del. Mitt forhold til Metallica har inntil lørdagens fest vært begrenset til en slags sanseløs beruselse av Nothing Else Matters og så har jeg hørt om en låt som heter Enter Sandman - som jeg har opplevd å være noe i drygeste laget heavy. Sånn sett så var det happeningen, mer enn musikken jeg fattet interesse for (med skam å melde til alle dere som alltid har skjønt denne musikken).
Så kom de på scenen da, disse gamle gubbene, og tar meg, og jeg tror sannelig resten av de 39000 som var tilstede i Granåsen, med storm. De inviterer oss uinnvidde inn i familien,i en familie hvor det er plass til alle, og kankskje særlig de som ikke hører til noe sted. Det er åpenbart et band som vet å sette pris på sitt publikum, det viser de gjennom hele konserten. Men mest av alt blir jeg blåst i bakken av trøkket, og hjertet slår rett og slett over til en puls i takt med Metallica. Og når The Unforgiven spilles er jeg solgt, bergtatt, nyfrelst - ja, jeg vet ikke helt. Det skjedde ihvertfall noe. Dette tror jeg er noe av den største konsertopplevelsen jeg har hatt. Tenk at vi skal få oppleve noe sånt i lille Trondheim.
Som seg hør og bør etter konserten, jeg måtte finne ut hvilke låter som ble spilt, og måtte høre disse på nytt. Og ja,noe er nok i drøyeste laget for min del, men noe har allrede havnet inn på favorittspillelista. Og for noen tekster de har å by på!
Takk for opplevelsen, takk for oppvåkningen og oppdagelsen. Og takk for en herlig kveld alle dere andre som var i Granåsen på lørdagen. Bare så det er sagt - jeg kommer ikke på Rammstein…jeg lever lenge på denne jeg - Nothing Else Matters.
"Metallica loves you Trondheim» - Trondheim loves you Metallica! Foto: Laila Øie
So I dub thee unforgiven
They dedicate their lives
To running all of his
He tries to please them all
This bitter man he is
Throughout his life the same
He's battled constantly
This fight he cannot win
A tired man they see no longer cares
The old man then prepares
To die regretfully
That old man here is meMetallica
Laila :)
Påfyllferie
I det vi passerer Minnesund på vei hjem sitter jeg og tenker tilbake på noen fine dager på ferie med mine fine. Det har vært noen gode påfylldager. Vi fant godværet, og greide faktisk å bli litt solbrent til og med. Vi har tatt hver dag som den kom, lagt planer underveis og tatt det meste på sparket. Bestilt hotellrom ca. 3 timer før innsjekking, noe som har medført noe ulik standard, fra det vi betrakter som luksus til rom med bad som er så lite at doen nærmest er plassert inne i dusjen. Vi har fått tilfredstilt shoppingtrangen, vi har vært på Tivoli og vi har sola oss og badet i sjøen. I bilen har vi hørt på musikk, prata og ledd, og brukt store mengder mobildata…
Artig for hele gjengen på Tivoli. Foto: Jørn Ketil Øie
Foto: Jennie Øie
Det slår meg at ferie med to tenåringer er noe ganske annet enn å reise på tur med fire under 12 år. I København på tirsdag nøt vi voksne et glass vin på Høibroplass mens jentene, utstyrt med oppfylt minibankkort og mobil, kunne pløye gjennom favorittbutikkene på Strøget. Jeg kunne rusle i fred og prøve de klærne og skoene jeg ville uten at noen sto utenfor prøverommet og klaget over tiden jeg brukte. Sist vi var i København alle sammen var i 2013, da var de 14, 13, 10 og 8. Det var Bieber-konsert og vi voksne hadde øyne fasettplassert rundt hele hodet, på vei inn og ut av lego- og disneybutikken, og skulle tilfredstille 14-åringens shoppinglyst samtidig som 13-åringen var lei, 10-åringen ikke kunne bestemme seg for hvilken kopp hun skulle kjøpe og 8-åringen var utslitt i de små beina sine.
God stemning på Justin Bieberkonsert i Parken i 2013 Foto: Laila Øie
København i 2013, ikke helt det samme som i 2019. Foto: Laila Øie
Jenter på shopping på Strøget, 2019, mens mamma sitter på café. Foto: Jørn Ketil Øie
Tilfeldighetene har gjort at vi på denne turen har landet på samme hotell som småbarnsfamilier som åpenbart har hatt Hunderfossen, Liseberg og Tivoli som årets feriemål. Jeg tar meg i å bli imponert over disse mødrene og fedrene. Fedre, hvis blikk sier «hvordan i allverden havnet jeg her?» i det en av ungene velter drikkeglasset sitt mens en annen av ungene terger lillesøsteren sin. Mødre som spiser frokost med ei hand, fordi det henger en baby på venstrearma, eller i puppen. De balanserer på en hårfin line som skiller maksimal lykke fra total katastrofe i det de manøvrerer barnevogna mellom bordene i spisesalen på hotellet. Blikkene deres går i skytteltrafikk mellom de to-tre ungene, i det de ser på hverandre med en slags kjærlighet. Fars øyne, som oser av en tilsynelatende tålmodighet og mor, som når som helst ser ut som hun skal ta til tårene.Vi som sitter der med rolige tenåringer, og slapper av med en kopp kaffe- vi har vært der. Vi vet hvordan det er. Vi vet at ferie til forlystelsesparker med små barn er alt annet enn påfyll. Jeg skulle så gjerne anbefalt dere ferie på hytta eller i andre kjente eller rolige omgivelser så lenge ungene er små. De trenger verken tivoli, prinsesseslott eller badeland - det er bare noe vi voksne tror. Men det er ikke så lett å se det når man står midt oppi det. Det er viktig å kunne fortelle at man har gjort noe i ferien. Men ferieminnene til ungene vil alltid være det kjente, kjære - det som blir gjentatt år etter år. De husker knapt følelsene de hadde i Liseberg. Smaken av sommer vil for de fleste være noe veldig enkelt, som for eksempel sure stikkelsbær fra hagen til bestemor, teltturene med pappa eller å gå barbent i vått gress og ligge i telt i hagen med bestevennen sin.
Kveldsstund i svensk skjærgårdsidyll Foto: Laila Øie
Til dere mødre og fedre som kanskje ser oss som sitter avslappet med tenåringene våre i frokostsalen på hotellet: Det dere erfarer i dag, de kampene dere må utkjempe i påsyn av alle oss andre med en trassig femåring, det tålmodet dere må utvise for å komme dere gjennom dagen på Hunderfossen, de erfaringene er ikke så dumme skal dere vite. Dere får bruk for det når poden skal på sin første shoppingtur på Oxford street, og ikke minst når du står der i en mental styrkeprøve med en viljesterk tenåring som ikke har tenkt å forholde seg til de reglene du setter.
Middagslur på Sørenga i Oslo Foto: Laila Øie
Må innrømme at jeg kjenner på at det er greit at ferieturen med tenåringene har gitt påfyll- det hender man kjenner seg nokså tom innimellom med tenåringer i hus. Nå gleder jeg meg til å komme hjem og hytta den siste ferieuka.
Å ligge i din egen hage under et pæretre, male takrennen, leke med barna og gjøre ting som du har utsatt et helt år. Alt dette kan også være ferie.
Phil Bosmans
Laila :)
På vei mot sola
I dag setter vi oss i ny elbil og tester rekkevidden på nyinvesteringen, samtidig som vi prøver å finne godværet.
Målet er København, men turen er av det spontane slaget, så vi får se hvor vi ender. Vi hadde håpet på ferje Oslo-København, men det var litt i seneste laget å bestille lugar et døgn i forveien… så nå satser vi på å finne ladestasjoner gjennom Sverige på vei mot Øresundbroen. Herlig å reise med nesten ingen planer og tidsskjema, kun etter stemningen i bila.Foreløpig er den upåklagelig god.
God baksetestemning på dag 1 😀 Foto: Laila Øie
Så havna vi her til slutt. Foto: Laila Øie
Er vi på sommerferie, og på jakt sommerstemning, så må vi velge hotell med basseng fant vi ut. Luksus rett og slett!
Ferien er den korte tiden mellom planene og minnene
Lea Couzin
Laila :)
Etter 5 dager med regn og kuling
er tålmodigheten slutt. Det tærer på humøret faktisk. I morgen tar vi en tur til byen, uten at jeg har de store forhåpningene om å finne trøst der. Vi har etter beste evne prøvd å slått ihjel tiden. Det er underlig hvor lat og giddaslaus jeg blir i sånt vær.
Til og med ei lita mus hadde fått nok av regnet og søkt ly inne på hytta. Etter en intens jakt fikk vi tak i musa, og underveis fant vi de fleste hybelkaninene også… de ble med musa ut.
I går fikk vi testet bassenget, ca. 7 grader. Badetempen i dag var 5 grader, det ble med ett kjapt bad for å si det sånn. Men friskt.
Det er jo på et vis fint her på trøndelagskysten, selv om det regner sidelengs, motvinds.
Hvis du tror solskinn bringer deg lykke, da har du ikke danset i regnet.
Laila :)
Smak av sommer
Ikke lett å kjenne på den gode sommerstemningen med dette griseværet, men jeg finner litt trøst i ordene «det kommer ikke an på hvordan du har det, men hvordan du tar det». Foreløpig har jeg valgt å bare kose meg og nyte å ha dagene fri. Det som er fint med grisværet er at det forplikter så lite. Det er helt innafor å bare sitte å lese, se på favorittseriene på Netflix, HBO eller NRK, sove, kjede seg litt. Jeg har ikke vondt av det. Det gjelder kanskje for flere av oss.
I dag ble jeg vekket av et vederstyggelig bråk på morgenkvisten Det var haglet sitt det. Og siden har det plaskregnet i intervallermed 20 minutters opphold, der sola såvidt gløtter fram, før det striregner igjen i en halvtimes tid. Jeg tok en lynkjapp tur ut i mellom bygene og plukket litt rabarbra, så nå blir det sommersmak på kaka.
"Sommer’n var en skandalemed sludd og nordavind.Før vi visste ordet av det satte høsten inn"
Lillebjørn Nilsen
Laila :)
Påskevemod
Påska 2019 går fort mot slutten. Gode feriedager på hytta er tilbakelagt, det har blitt tid til lesing og spilling, turer i fjæra, litt TV-titting og mye god musikk. Tradisjonell påskekost hører også med.
Men det er med ett vist vemod jeg ser tilbake på årets påske. De som en gang var små har blitt store. Familiepåsken med to store og fire små har blitt til to voksne og to tenåringer. De to siste foretrekker bypåske, venner og jobb.
Turlivet er ikke helt det samme. Det er ikke like spennende å leite etter skjell og steiner i fjæra, det er ikke like lett å la seg begeistre over en oppspist kråkebolle eller turmerkepinner. Før kunne vi løpe om kapp mellom pinnene og slik komme oss nærmere og nærmere målet nesten uten at vi merket at vi beveget oss. Det er bare minstemor som prøver å tviholde på gammel turmoro, men selv hun innser at det er ikke helt det samme uten en lynkjapp storebror som vinner over alle i kappløpet om hver eneste pinne.
Og påskeeggjakten som før var omhyggelig planlagt, egg både ute og inne, godt gjemt. De spente fjesene til de fire små som, om mulig, våknet enda tidligere enn vanlig. Påskeaften - den dagen selveste påskeharen er ute på tokt. Det er ikke helt den samme entusiasmen å spore hos to halvtrøtte tenåringer som kommer slepende ned i stua og vet at skal de påskeegg, så er det bare å starte jakten på eggene som mamma har tatt seg bryet med å fylle og gjemme et sted inne eller ute.
Og det å være seks, seks rundt bordet til middag, seks som er med på Monopol. Ingen tvil om at de er savnet de to største. Det er heller ingen tvil om at det er sånn det skal være. Men følelsen av vemod ved de årene som har gått, de minnene som er skapt, den tiden som ikke kommer tilbake, den sitter i mammahjertet den dagen vi pakker sammen og ryddder oss ut av påska 2019. Takknemlig, for de gode dagene vi har hatt her på Neset nok en gang.
Og selv om ikke turene er helt som de var før, er ikke gleden ved å nå toppen blitt noe mindre med årene.
Ta vare på øyeblikkene, de går så uendelig fort!
Laila :)
«De er bare til låns noen år, men foreldre er vi heldigvis resten av livet!»
Sommerbloggen 2018
Bli med på ferie på Neset, i år blir det sommerblogg igjen, med forhåpentligvis småe oppdateringer hver dag
Laila :)
Det var onsdagskveld, det var a-ha og det var oss to
1987. Det var det året vi skulle konfirmeres. Den gangen vi overnattet til hverandre nesten hver helg, lærte oss å drikke kaffe sammen, spilte dårlige opptak av Ti i skuddet på kassettspiller, og spolte fram og tilbake for å finne favorittlåtene og var forelsket slik bare tenåringer kan forelske seg. Håret vårt var permanetkrøllet og struttet vilt til alle kanter, klærne var i pastell og lipglossene skinte i rosa-blått skjær. Det var den gangen vi kjøpte alle ukebladene der superstjernene var omtalt eller intervjuet og vi tapetserte rommene med plakater. Det var den gangen vi viste ALT om hverandre, ja jeg tror nesten vi kjente hverandres sjeler i de innerste kroker. På TVen hadde vi MTV, men det var den gangen Pappa var sjef over fjernkontrollen… Og telefonen var plugget inn i veggen, og tiden vi fikk bruke i den ble begrenset av prisen på tellerskrittene og Mammas formaninger om at det kanskje var flere som skulle bruke den….
Vi to skulle på a-ha-konsert sammen. Etter å ha jaktet høyt og lavt på de eksklusive eksemplarene av de små, lyse-mintgrønne papirlappene som var beviset på at vi skulle få passere de gyldne dørene til det stedet som skulle gi oss et levende glimt av selveste Morten Magne og Pål. Leangen ishall. Denne dagen fremsto den nærmest som selveste Manhatten Skyline for oss. Og vi var blant De Utvalgte.
Det var onsdag, det var a-ha og det var oss to. Vi kunne nesten ikke tro det var sant. For å sikre oss plasser lengst der framme skulket vi skolen. Og vi sto i kø i timesvis. Og en forståelsesfull Pappa kom med varme klær og litt mat til oss. Selv om han overhodet ikke forsto seg på vår begeistring for dette guttebandet.
På tirsdag var jeg med minstejenta på Marcus & Martinus-konsert. Og som jeg kunne kjenne igjen følelsen til jentene på første rad. De overlykkelige, gråtende ansiktene, de begeistrede hvinene , de høyfrekvente hylene og besvimelsene. For selv om mye har forandret seg så er heldigvis det viktigste uendret: Å dele slike øyeblikk med en venn du vet dette betyr like mye for som deg selv. Det å ha idoler, det å digge noen herfra til evigheten, det å nesten miste pusten fordi hjertet løper løpsk. Slik var det. Slik er det nå.
I går var det igjen onsdagskveld, det var a-ha, og det var oss to. Og det ble en kveld der vi på tross av noen rynker, grått hår, huslån og barnefødsler kunne kjenne litt på den følelsen fra den gangen. Istedet for å stå i kø, tok vi et glass vin i lag. I stedet for å stå lengst der framme, satte vi oss lengst der bak. Og vi nøt hvert øyeblikk. Av a-ha. Og av fellesskapet mellom oss to. Fordi noen vennskap varer livet ut. Fordi noen vennskap er nære, tette og varme. Kanskje er det fordi vi trives i hverandres selskap, fordi vi repekterer hverandre. Eller rett og slett fordi vi en gang kjente hverandres innerste sjelekroker, og veien tilbake dit ikke er så fryktelig lang.
Takk for en fantastisk kveld Mia!
Nyt øyeblikkene, de kommer aldri tilbake. Etterhvert blir de til minner, dine egne skatter.
Laila :)
Litt rundtomkring
Noen dager i Trondheim, med litt tid med de to eldste gjorde godt. Med på kjøpet fikk vi med oss Trøndersk matfestival, korpskonsert, en kveld på byen med mannen, 48-årsdag som seg hør og bør, middag med gjengen på Fridays, Mamma Mia - here we go again og Den gyldne omvei med lokal kunst og smak. Sannelig godt å komme tilbake til Nesets ro igjen.
Fint å få samlet denne fine gjengen igjen
Han holder seg godt han her...
Fridaysdessert, slik at man blir skikkelig mett...
Når Mamma vil ta bilde på kino,og ingen vil være med….
Et lite utvalg fra Gulburet på Den gyldne omvei
Ispause. Lokal is, på Gulburet
Gangstad gård, med eget ysteri. Gangstad gardsost er fantastisk.
Trønderlåna på Gangstad gård
Inne i kårboligen på Gangstad
Noen feriedager er som skapt til å bare late seg, andre er som skapt til å svinge seg rundt å få gjort slikt man aldri får gjort ellers. I dag har jeg ryddet låven slik at vi kan bruke den til høsten og vinteren til koselige, stille kvelder. Et lite svalepar har satt bolig oppunder taket der inne, og jeg er litt usikker på om de syntes det var helt passende at jeg kom å ryddet opp i rotet deres. Nå er ihvertfall fuglefjær, reirrester og fugleskit behørig fjernet, og mange av Bestemors gamle skatter kan settes fram. Forhåpnetligvis skal låven pusses opp i høst, gleder meg til å gjøre den om fra skrotlager til ett rettelig festlokale :)
Inne på låven på Neset, før rydding
Inne på låven på Neset, etter rydding
Små skatter fra Bestemor kommer til sin rett
Sommeren er på hell, dagene går så fort...
Laila :)
Dagen i dag ble en dag for ettertanker
JUNIKVELD
Sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen.
Og alt vi ser har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.
Se - skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefall-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.
Og heggen ved grinda brenner så
stilt av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i pust av vind,
- det er som om noe haster…
Å, flytt deg nærmere inntil meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.
Hans Børli
Det er i øyeblikkene minner skapes. Ta vare på dem. For meg ble dagen i dag en dag å erindre minner. Det er jeg takknemlig for.
Ta vare på hverandre!
Laila :)
Stokkøya
Ryktet gikk om at det var kjentfolk på Stokkøya i går, så da var det bare å slenge håndduken i bila og hive seg rundt til trøndelagskystens herlige sandstrand!
Med et temperaturdropp på over 10 grader og lett overskyet så kjentes det ei stund faktisk iskaldt ut, selv om 18-19 grader til vanlig er det vi regner som en flott trøndersommer og må regnes som innafor.
Strandliv
Den nydelig horisonten, den finkornede sanda som finner kiler mellom tærne, sola og atmosfæren skaper en slags følelse av å være på et langt mere eksotisk sted, og når vi drar i gang en sandvolleyballmatch så er det som om vi plutselig blir 20 år yngre (inne i hodene våre ja…!), selv om kroppene desperat prøver å gi beskjed om at skrale knær og rygger må håndteres med varsomhet på det uberegnelige underlaget.
Nesten som å være på Copacabana
Disse gutta, som er blant mine fem favorittmenn etter utallige trivelig stunder og artige kvelder, blir med tilbake på Neset og dagen avsluttes med aperol spritzer, «fremfraglemselenmusikk» og sannelig tror jeg at vi også løste et par verdensproblemer i løpet av natten. Det blir liksom ikke ordentlig sommer uten besøk av disse to.
Stemning på Stokkøya
Dagen i dag er en stille dag på Neset. Og gjestene skryter av hvor godt springvannet er på slik en dag…
Heldige meg som har sånne fine folk i livet mitt
Takk for besøket, håper det ikke blir lenge til neste gang!
Nyt øyeblikkene!
Laila :)
Ei lita ei på to år
Synes ikke det er så lenge siden, at kassen med duplo var fast inventar i stua. I dag fikk vi bruk for den igjen. Ei søt, kjærlig og lita jente på bare to år tok med seg mammaen og bestemora si på tur til Neset. Selv bærer jeg den stolte tittelen Gammeltante (selv om jeg selvsagt ikke føler meg gammel)!
Duploklossene kom til sin rett igjen, og en liten balje duger som basseng
Traktorvafler hører med når man kommer på besøk på Neset
Spennende, men kanskje litt stort, men hun fikk ihvertfall lurt bestemora til et bad, det er det ikke mange som greier ;)
Et sånt lite menneske som betrakter verden med forundring og nysgjerrighet, som ser og oppdager blomster og gresstrå for første gang, som plukker halvmodne rips med små fingre, som fryder seg når jeg takker for ripsbæret i hun putter i munnen min. Ei lita ei som er henrykt over å sprute kaldt vann på bestemor (som hyler i skrekk) men som også skjønner at hun ikke må sprute for mye vann…Perfekt ble det når hun fant ei lita bøtte i passende størrelse, tur etter tur bort til vannbaljen for å fylle på vann i «bøtta» slik at hun kunne tømme det på bestemora si.
Akkurat passe stor bøtte til å tømme vann på Bestemor med :) Fryd!!!
Så gode de er, disse små menneskene. Hjertet mitt er solgt i dag! Og dagen ble komplett da jeg fikk en skikkelig god klem før hun skulle reise hjem igjen. Synes ikke det er så lenge siden vi hadde med oss mora til hjerteknuseren på sydentur jeg, og da var jeg selv mamma til ei som var nesten to år. I dag var hun barnevakten.
For 13 år siden.
Takk for besøket lille venn!
Nyt øyeblikkene!
Laila :)
Bonusdag
Pernille har mandagsfri og jeg er i Trondheim, uten andre planer enn å dra tilbake til Neset. Da er det lett å endre plan når hun inviterer til bytur. I byen er det nydelig sommertemperatur, uforutsigbar vind, Olavsfestdager, turister og byfolk i en herlig blanding, to gode, glade tanter på shopping, « bilfri» Olavs Tryggvasons gate og god stemning fra Blomsterbrua til Erkebispegården. Ungjenta tok med seg mor på Fretex, og der ble det «ny» bukse og topp. Fantastisk fin Fretex i Fjordgata må jeg si, samtidig som jeg må innrømme at dette er upløyd mark for meg. Men absolutt verdt et forsøk.
Det er lagt til rette for avslapping og kos i Olav Tryggvasons gate. Slettes ikke verst må jeg si :) bedre enn sitt rykte ihvertfall
Slike dager, med bare en av de fire er en sjeldenhet, men så utrolig hyggelig. En dag der vi ikke må noen ting, bare vandrer rundt og gjør det som faller oss inn, prater, og er stille sammen. Litt som mor og datter, men også litt som to gode venninner.
Datter og mor på Olavsfestdagene
Så glad jeg er i henne, og som jeg setter pris på vennskapet med henne.
Og så godt det var å komme til de to som ventet på Neset til kvelds. Det er en litt underlig sommer for oss dette, med de fire spredt litt over alt. Nesten sånn at jeg ser fram til høst og hverdagsliv igjen, med alle samlet til frokost og middag igjen. Misforstå meg rett, jeg nyter hvert sekund av ferien.
Sånn ser neglene ut når ungdommen får velge farger
Nyt øyeblikkene!
Laila :)
Pizza i strandkanten
Pernille og Zebastian hadde planlagt tacomiddag med søskenbarna sine i dag, så da bestemte jeg meg for å la dem få huset for seg selv, og nytte sjansen til ei stille stund for meg selv i fjæra. Kjøpte meg en pizza, en halvliter brus og fant meg et svaberg for meg selv. Med et lett skydekke, 23 grader og en deilig bris var det herlig å sitte å lytte til de litt viltre bølgene som slo opp over bergene. Et slikt vær som varsler om torden og styrtregn.
Mens jeg satt der i stillheten tenkte jeg på Solveig som hadde sitt første møte med korpskurset i dag, på Trøndertun folkehøgskole. Som de fleste mammaer vil jeg tro, så kommer disse tankene da - må hun bare få ei fin uke, kjenne seg trygg, både på ungene og de voksne, kose seg, slappe av og ha det artig. Denne krypende, ekle følelsen av at du ikke er der, om hun skal bli lei seg. Lurer på hvor gamle de er når jeg slutter å bekymre meg for sånt? Kjenner jeg henne rett, så klarer hun dette helt fint! Og i løpet av en dag eller to så er jeg den hun tenker minst på. For henne er musikk og sang selve drømmen.
Forøvrig har hatt en aldri så liten gjenoppliving av mynteurten min, og reddet utørkede planter fra en stille død.
Og på tampen av dagen var jeg så heldig å få en fin liten prat med disse fire fine, som snart er voksne og ute av redet. Hvor ble tida av?
Plutselig er de på vei ut verden, disse fire fine. Brett ut vingene og fly, dere kan nå dit dere vil <3
Nyt øyeblikkene, plutselig er de historie!
Laila :)
Late dager
Å bare ligge på plena, myse mot solen, lese i ukeblad, og innimellom duppe seg ned i vannet eller hente et glass vann å leske den varme kroppen med, det kjennes akkurat nok ut på en dags om denne. Ikke engang når naboene jobber for fullt for å berge inn høyet kjenner jeg noe slags behov for å gjøre noe. Jeg kunne kanskje tatt tak i ei rake og latt som at jeg gjorde noe nytte for meg, men nei… 30 grader pluss og ferie. Det innebærer horisontalt leie, bare avbrutt av høyst nødvendig vanning og vannlating… Til og med klesvasken vaier dovent i vinden i dag.
Å ligge å late seg når andre jobber...
Effektiv klestørk i dag
Da er det jammen greit å ha noen som drar i gang sommerslappe foreldre, noen som frister med blankskurte berg i fossen og et realt slag med kubb. En vakker dag må vi dra oss i gang selv, det hender seg jeg tenker lit på det i blant.
Ungdommene utfordrer til et slag kubb
Ingen sak å vinne kubb med han her på laget
I dag skal Solveig bringes til byen, hun skal på korpskurs og spille slagverk ei hel uke, hun både gruer og gleder seg til det. Gleder seg til å møte nye folk, gruer seg fordi hun ikke kjenner noen. Gleder seg til å spille trommer, men synes det er litt kjipt at hun ikke får være på Neset i finværet.
Grugleder seg til korpskurs i ei uke på folkehøgskole
Vi venter til kvelds med å ta fatt på turen. Du verden så godt det var å få i gang aircondition i bila, la den iskalde lufta blåse oss kjølige. Og vel hjemme venter et innestengt hus som bærer preg av at ungdommene steller hjemme alene, og en og annen urt som har savnet vann den siste uka.
Mynten min har blitt utsatt for noe stemoderlig omsorg mener jeg
I morgen er atter en dag, tror jeg venter med å besøke vaskerommet til da.
Laila :)
Is vs. bading og blodmåne vs. solnedgang
Jeg klager ikke, nei, slettes ikke. Men konstaterer at det ble litt varmt i dag ja. Så denne dagen har stort sett dreid seg om testing av ulike nedkjølingsstrategier.
En luftetur til Bessaker, kanskje det finnes en liten bris fra havet. Men nei du, det er fantastisk vindstille ut mot storhavet.
En frisk is smaker himmelsk
Ingen brus er som Solo. I dag ble den fort lunka gitt.
Bading i glassklar sjø - helt ubeskrivelig godt
Dagens badetemp i bassenget var 22. Det har blitt noen rundet nedi der i dag
Ingen tvil i min sjel om at på slike dager så å dukke ned i kaldt vann det eneste fornuftige å ta seg til med. Så må man bare huske på å smøre seg inn med jevne mellomrom da. Det glemte jeg gitt…småhissig rødfarge både her og der på meg til kvelds...
Og så var det den dagen i dag, at vi skulle få se en skikkelig blodmåne, om vi bare kunne finne en lav horisont mot sør-øst. Prøvde meg med litt research på forhånd, uten hell. De lave horisontene her i Osen befinner seg nok mest mot vest. Vi satte oss imidlertid i bilen, med fullt pågangsmot, og tok i bruk kompasset på iPhonen for første gang. og vi kjørte langt, og lengre enn langt, men ikke så mye som en bitteliten lav, sørøstli horisont eller blodmåne var å se. Noe slukøret måtte vi snu, med uforettet sak. På veien hjem fikk vi allikevel litt valuta for turen - en blodrød, nydelig solnedgang, som selvfølgelig er nokså hverdagslig sammenlignet med en vaskeekte blodmåne. Men det er vel det som kan kalles fattigmanns trøst!
I morgen venter atter en varm dag, etter det som sannsynligvis kommer til å bli en sval tropenatt her på Trøndelagskysten
Nyt øyeblikkene. Tilsammen blir de et helt liv!
Laila :)
Og det ble sol - sol - sol
21 grader. Knallblå himmel. Stigende badetemperatur. Vepsestikk. Godt selskap med fine folk. Grilling. Is. Kleggebitt. Hjemmebakst. Ørlitegranne hvitvin til middagen. Livet på landet. Lar bildene tale for seg selv.
Måtte dette gode været vare noen dager til, det er så utrolig herlig!
Laila :)
Så var det over!
Så var det over. Mai-eventyret jeg må innrømme at jeg så en smule mørkt på. Jeg kan pustet lettet ut, vi kom oss gjennom, og jeg mener vi besto også. Og tilbake sitter jeg, takknemlig for at jeg har så fine mennesker i livet mitt, disse fire som begynner å vokse til. Det er liksom først nå det slår meg at det er sant det alle har sagt - tida mens de er små går så altfor fort. Plutselig bretter de ut vingene sine og flyr avgårde. To russ, en konfirmant og minstejenta som snart er ferdig med barneskolen.
Vi valgte å holde hus og garasje åpen for russen med venner. Må innrømme at jeg angret litt på det innimellom, men du verden så morsomt det har vært, å få ta bittelitt del i denne tida sammen med dem. Det har blitt noen bilturer rundt i byen, i sene kvelds- og nattetimer. Å våkne på morgenen med en iskald redsel fordi de ikke ringte i løpet av natta for å bli henta, men kom seg hjem på egen hånd - « Ligger de i senga si nå??» Den småbekymrede mora som innstendig ber hele gjengen om ta vare på hverandre i det de danser glade og bekymringsløse avgårde til bussen… «og skulle det være noe er det bare å ringe -uansett». Man blir ikke uthvilt av sånt!
Midt i mai skulle det også feires konfirmasjon. En stor dag i et ungt menneske sitt liv. Og en stor dag for oss som er foreldre. Det hører med litt forberedelser til slike dager, og mangt det skal tenkes på,tale, pynt, klær, blomster, sang, kaker. Det ble en fantastisk dag i Olavshallen og ute på Munkholmen. Jeg var så stolt at jeg kunne sprekke. Når hun holdt velkomsttalen sin. Når hun pratet voksent med gjestene sine. Og når hun var barn nok til å ha det artig med venninna og lillesøstra si. Så glad og lettet jeg var da dagen endelig kom. Etter en måned der jeg omtrent bare hadde eksistert for å ta fatt på neste oppgave, en måned der øyeblikkene bare forsvant i de hundre gjøremål. Så da jeg endelig tok det inn, i Olavshallen, da vi skulle synge Din tanke er fri så fikk bare tårene renne fritt. For man lever ikke, på ordentlig, om man ikke tar inn øyeblikkene, men bare løper av gårde til neste post på programmet. Resten av dagen kunne jeg bare nyte, kose meg og skinne i solstrålene fra konfirmanten.
Og så kom 17.mai. Med ei lita korpsjente så er det full fart fra tidlig morgen. Og før dagen var omme hadde hun holdt en nydelig 17. mai-tale på skolen sin. Selv sto jeg i byen og ventet på russetoget, og kunne ikke annet enn ønske henne lykke til før hun dro avgårde. I talen sin snakket hun om hvor heldige vi er, vi som har en egen grunnlov, med frihet og rett til å ytre oss, og oppfordrer oss til å ta vare på medmennesker rundt oss. Og, ja, jeg innrømmer at jeg er stolt! Og i det hundrevis av glade, slitne og skitne russ passerer i årets russetog så kan jeg ikke hjelpe for det, jeg blir rørt, med tanke på så heldige vi er i dette «vårt lille land», vi er frie mennesker med tilgang til alt vi måtte ønske oss, og mer enn det. Derfor kan russen hoppe rundt i toget på 17. mai, derfor kan noen konfirmere seg i kirka, og andre humanistisk, og derfor kan jenter spille trommer i korps.
Det har blitt kaldt i Vårt Lille Land
Det blåser kalde vinder over landet vårt for tiden. Og jeg kjenner at jeg fryser. Men i går var jeg på Støttekonsert for Abassifamilien i Vår Frue Kirke. Kirkerommet var fylt av varme. Varme fra engasjerte, sinte, sorgfulle, frustrerte og sterke ungdommer som mobiliserer det de har av krefter i kjærlighet til sine venner som om et par døgn må flytte hjemmefra og til et ukjent, farlig og særdeles kvinnefiendtlig land på andre siden av jordkloden. En velintegrert og ressurssterk familie er ikke verdig en plass i verdens rikeste land, av innvandringspoltiske hensyn. I dette landet, Vårt Lille Land, har vi valgt en politisk retning som setter sterke menneskelige hensyn til side, av poltiske hensyn!
Min 18 år gamle datter sa etter konserten at hun er glad hun ikke er voksen, da hadde hun skammet seg, og at vi er alle ansvarlige for den retningen politikken har tatt. Og jeg erkjenner at hun har rett, jeg bøyde hodet i skam i Vår Frue kirke i går. Varmen og engasjementet fra ungdommen og artistene gav rom for ettertanke.
Og tankene vandret tilbake til tiden etter 22. juli 2011, til det grusomme som samlet oss i felles sorg. Til ungdommene som ble angrepet, skadet og drept fordi de trodde på solidaritet, nestekjærlighet og likeverd, uavhengig av hvor du kommer fra. Ordene fra Nordahl Grieg som ga trøst og styrke; «Kanskje du spør i angst, udekket, åpen: hva skal jeg kjempe med hva er mitt våpen?»
Og så slo den fryktelige tanken ned i meg, helt uten forvarsel, som et lynskarpt sverd av is: «lykkes han med prosjektet sitt, han som drepte fordi han mener at Norge bare er for nordmenn?» En tanke jeg så inderlig skulle ha vært foruten, men som satte seg fast.
Men ungdommene fra i går, de som samlet seg rundt sine venner og medelever, for å gi dem kjærlighet på den veien de nå må legge ut på, de gir håp. Håp for fremtiden. Jeg setter min lit til dem. Men jeg tror den oppvoksende generasjon vil se tilbake på oss med dømmende blikk.
«Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd: troen på livet vårt, menneskets verd…»
I dag er det 8. mars, Den internasjonale kvinnedagen. Om noen få dager må den unge kvinnen Taibeh reise til Afghanistan fra Norge, 3 måneder før hun får avlagt eksamen fra videregående skole. Med seg har hun en drøm om å bli lege. Hvis Taibeh og familien hennes ikke finner en vei ut av Afghanistan på ett eller annet vis, så er sannsynligheten for at legedrømmen hennes forblir en drøm. Men jeg tror jeg velger å bevare håpet, fordi vi har slike ungdommer som stilte opp i Vår Frue kirke i går.
Frisk januar med 6 minusgrader
Nesten ingenting er som å komme hjem og sette seg i sofen med en varm kopp te etter en frisk tur i skogen. Hvit snø, nesten ingen vind, bare lyden av egne skritt i kald snø.
Fine søndagen
Laila :)
Fornying
Når rastløsheten slår inn for fullt og jeg får desperat lyst til å putte noe i munnen gjelder det å finne på noe koselig å gjøre. I dag pensjonerte jeg denne julesammenplantingen og laget en ny med sukkulenter, kaktus og orkidéer. Syns den ble ganske fin :)
Før … og etter...
Og mens den yngre garde nyter taco dukker jeg inn i sosiale medier etter en fin kveldstur i måneskinnet….
Nyt lørdagskvelden, uansett hvor du er :)
Laila :)
Så mye mat betyr
«Så mye mat betyr» er en tanke som har slått meg med overraskende kraft de to siste ukene. Vekta skal ned, og jeg har valgt en noe ubarmhjertig (om man kan bruke et slik ord i så triviell sammenheng…?), men dog svært effektiv metode. Kun pulver blandet ut i vann, som verken smaker vondt eller godt. I tre uker skal jeg holde ut -3 uker. Uten mat. Uten fast føde. Etter bare en dag eller to kommer savnet av den gode smaken av brødskive med hvitost. I mangel på å få smake er det nesten som luktesansen skjerpes - vet du egentlig hvor godt en enkel brødskive med hvitost lukter? Og for ikke å snakke om hvor godt varm middagsmat lukter. Hvor fristet er det egentlig mulig å bli tenker jeg ofte, av enkelt hverdagsmat. Og det er det jeg savner mest av alt. Hverdagsmat! Ikke sjokolade. Ikke potetgull. Ikke rødvin heller. Bare vanlig, enkel mat. Jeg er snart gjennom 11 dager nå. Og går helga i møte… det holder hardt, men motivasjonen viser seg hver dag, så da holder jeg vel denne helga og da.Det er så underlig at det er så mye sosialt og kos knyttet til mat. Mye mer enn vi tror. Ser det først når man ikke spiser.Og jeg har alltid likt å kose meg… Og så er det utrolig mange reklamer på TV om mat. Og matprogrammer. Tenkte ikke så nøye på det for et par uker siden.
Planen er å gi meg neste fredag, eller søndag hvis jeg orker ei helg til.Resultater blir det ihvertfall, og glad er jeg for det!
Ønsker deg ei riktig god helg!
Nyt måltidene, øyeblikkene og hverandre. Selv skal jeg kose meg med noen gode kopper te og mine fine
Laila :)
Godt med gode storesøsken når det røyner på
Skoledagen ble ikke helt ok for lillesøster i dag. Ikke alle skolekamerater er like greie hver dag, og når flere henger seg på er det ikke så lett å verken svare for seg eller å ignorere det hele.
Da er det godt å komme hjem til gode storesøsken, som trøster, støtter og backer opp. Ei storesøster som lytter og trøster. En storebror som får hull på byllen og overtaler til å fortelle om det som har skjedd. Tre søsken som gir tips om hvordan hun kan svare ut ekle kommentarer og forteller om egne dårlige erfaringer. Og alle har de evne til å gi det hele et humoristisk preg, slik at smilet og latteren lokkes fram. Unge mennesker som gir lillesøster styrke til å stå i det og møte morgendagen med godt mot. Slikt blir det godt selvbilde av tenker mor med rørt hjerte. Og slikt blir samholdet mellom de fire bare enda sterkere. Sjelden blir jeg så stolt av dem som når de står sammen slik.
Og etter middagen kryper to søstre opp i sofaen sammen, og inne i armkroken til hverandre sovner de to.
Kan man ha det tryggere og bedre?
Laila :)
Den siste julenøtt er fortært...
…og det er julebaksten og julegodteriet også. Nå blir det med andre ord sunnere boller noen uker. Nede står badevekta og venter på å avsi dommen fra desembersyndene. Det krever sin kvinne å ta steget opp på vekta og feste blikket mot tallenes tale. For deretter å inngå den nødvendige pakten med seg selv - å bestemme antall kilo som skal vekk.
Jeg tok knekken på noen i høst, og har ikke tenkt å være dårligere nå. Jeg håper det var lurt å dele opp kuren i to, vi får se… om jeg ender opp med total sprekk...
… og om jeg evner å beholde humøret og tenke positivt i noen uker fremover…
… regner med at jeg får beskjed om det skulle bli for ille…
Laila :)
Når festen er over...
Gode juledager er over og vi bruker dagen til forberede oss på hverdagen igjen. Finkjoler og dresser gjøres klar for en velfortjent pause, og julematen må vike plass for hverdagsmaten i kjøleskapet. Heldig er jeg, som kan se tilbake på ei god jul og førjulstid, med mange trivelige stunder med artige folk.
Men heldigvis er det slik at det er i hverdagene livet leves. Det er i hverdagene relasjonene skapes, det er hverdagen som er virkeligheten. Og hverdagen er vel for de fleste av oss verken glamorøs eller stivpyntet. Den handler mest om å holde hjulene i gang, rene klær, jobb og skole, helgevask og halvvisne stueplanter, unger som skal hentes og bringes hit og dit, knuste melkeglass, tenåringer som verken hører, ser eller snakker, middag som skal ordnes, og middagskopper som skal ryddes vekk, matvarehandel og «bad-hair-days». Men så handler den også om små, gyldne øyeblikk, vittige kommentarer, en kveldstur alene, eller sammen med en du er glad i, at noen som kommer og ordner middag sammen med deg, eller som på eget initiativ tar fram støvsugeren, om gode kollegaer som gjør at du gleder deg til å gå på jobb hver eneste dag, om et smil fra en venn og om en klem fra en datter som ser at du trenger det.
Jeg gleder meg jeg, over at festen er over og at hverdagen begynner i morgen.
Jeg har ikke andre ambisjoner på nyttårsforsettfronten enn å gjøre mitt beste for å
Nyte øyeblikkene!
Kjære alle sammen, takk for gode stunder i 2017! Jeg ønsker dere alt mulig godt for 2018!!
Laila :)
Julegleder
Vi rakk det meste i år også,baking og annen matlaging, gaveinnkjøp og gaveinnpakning,vasking, rydding og pynting, og noen porsjoner med førjulsgleder av ulikt slag, enten det dreier seg om julekort, ett førjulsbesøk, skole- og barnehageavslutninger og lysfrokoster, eller å gjøre noe hyggelig sammen med de man er glad i.
Mon tro hva som driver oss, eller det er kanskje best å snakke for seg selv…. jeg rakk det meste…, og hva i all verden driver meg? Tradisjoner og gjenskapelse av øyeblikk, forventningers rus. Og så vil jeg nok veldig gjerne være flink da…. Heldigvis har jeg blitt veldig flink med årene. Flinkere til å gjøre det jeg helst vil, og ikke det jeg forventer av meg selv. Knekke litt i tradisjonene og kravene om hjemmebakst og rene kjøkkenskuffer, og heller stikke innom noen hyggelige folk. Droppe hjemmelagede julekort, gjør det enkelt, og heller se Love Actually med den fine gjengen min. Om ikke mange år er de på vei ut av huset - jeg vil nyte førjulstida sammen med dem nå.
Og når julen kommer så er det ingen tvil, det er ikke hjemmelaget leverpostei som avgjør om de gyldne øyeblikkene dukker opp, det er ikke det perfekt pyntede juletreet som skaper julegleden. Det er de menneskene du møter og tilbringer tid med, de gode samtalene, stemningen og samværet som skaper tradisjoner og gode juleminner. En slik jul har det vært i år. Derfor kan jeg kalle meg både rik og heldig!
Jeg er glad vi bare er rundt halveis i jula.
Jeg ønsker dere alle ei fortsatt god jul.
Nyt øyeblikkene!
Laila :)
Farmor
På rom 411 på et av byens sykehjem ebbet et langt liv ut i natt. Farmor sovnet inn, 90 år gammel. Hun døde på et vis slik hun levde, stille, og omgitt av sine nærmeste.
Farmor var en person som alltid var der, for oss alle, på sin egen, stillferdige måte. Seks barn fikk hun og farfar, 14 barnebarn og 26 oldebarn. Hun var familiens naturlige midtpunkt. Uten å sette seg selv i sentrum. For henne var det det å være sammen som var det viktige.
Farmor Solveig med lille Solveig
Sett med mine, et barnebarns øyne, så har farmor levd livet sitt gjennom familien sin. Hun har alltid husket oss alle, hadde inntil det siste oversikt over hver og en. Oldebarn på reiser, hvem som står for tur til å konfirmeres, skole, arbeid og bursdager og hvor gamle vi har blitt. Til og med den lille som enda ikke er født hadde hun tanker for.
Hun var liksom alltid på farten, farmor, når vi kom på besøk da vi var små. Sendte rundt de velfylte kakefatene, og sørget for at glass og kopper fikk påfyll. Eventyrlige julaftener. Og for ikke å snakke om når hele slekta invaderte den julevaskede stua hennes på lille julaften i mange år. Farmor fylte på kakefat etter kakefat, med 3 ganger 7 sorter perfekt julebakst. Og alle de små fikk godteposer fylt med kjærlighet og klementin. Turer i skog og mark, på jakt etter bær. Alle var med, store og små.
Da jeg var liten gikk farmor alltid med kjole og forkle. Jeg husker hvor overrasket jeg ble da vi skulle på bærtur hele slekta, og farmor hadde på seg bukser! Det trodde jeg faktisk ikke var mulig. I hodet mitt var det som om hun fikk føtter den dagen.
Farmor var et raust menneske. Jeg kan ikke huske å ha hørt henne kritisert andre for hvordan de velger å leve sine liv. Hun var et fredens menneske, konflikt og ufred var ikke for henne. Et stille forbilde.
Da mine barn var små, og jeg kjente motløsheten trenge seg på, når jeg var sliten, trøtt og bekymret så hadde farmor en egen evne til finne de rette ordene. De få ordene jeg trengte å høre. «Ja, man blir sliten» «Du er god nok» «Det er slikt som skjer» Det var kanskje ikke ordene hun sa, men måten hun sa dem på, som gav slik en trøst, og løftet meg opp fra motløsheten. Hun skrøt ikke å sa at jeg var flink. Og det var kanskje nettopp det, at hun sa at jeg var god nok, som var så godt å høre, det er ikke noe krav bak det. Slik kunne skuldrene senkes. Samtidig som jeg måtte gjøre meg noen tanker om hvordan hun greide hverdagene sine. Hvem gav henne styrke til å gå på neste dag?
Fra skuffelse til kino
Det ordner seg for snille og tålmodige barn- 4 dager gikk det før de kunne innkassere første kalenderoverraskelse. Bokstavgåten ble løst
Og i dag ble det kino på hele gjengen - The Beasts - and where to find them, med kinogodt og greier.
Kanskje ikke så verst den der mora allikevel…
Laila :)
Den store skuffelsen
Jeg tapte nok kampen om å lage den beste julekalenderen dette året. Du skal ikke se bort fra at det hadde slått bedre an med den klassiske sjokoladekalenderen til 10 kroner stykket. Men jeg vil jo være kreativ og flink jeg også, og samtidig nekter jeg på å pakke inn 98 kalendergaver til 4 unge mennesker som har alt de trenger og vel så det, rett før de skal gyve løs på julegaver fra familie og venner på julaften.
De siste årene har vi hatt en koselig variant der vi fikk hver våre dager til å finne på noe hyggelig som vi alle kan gjøre sammen. Og det fungerte fint et par år, men i fjor gikk vi nok litt tom og lei, tiden ble knapp og tenåringene hadde andre planer på agendaen enn å bruke tiden på adventskos med Mamma, Pappa og småsøsken.
Så årets kalender, må nok betegnes som dagens nedtur for de yngste, selv om de gjorde gode forsøk på å virke entusiastisk til Mammas idé.
Det ble altså en bokstavkalender. I hver luke ligger noen bokstaver. Bokstavene må samles i noen dager, og på en eller annen dag skal de lage et ord eller en setning. Når oppgaven er løst, innkasseres premien, som mest sannsynlig er noe hyggelig vi skal gjøre i lag.
Jeg skjønner jo det, at det er kjipt å komme på skolen å fortelle at i dag fikk jeg P og O og en blank lapp i kalenderen…Særlig når venner kan skilte med at de har både fire, fem og seks kalendere hver, en hadde til og med åpnet alle gavene på den ene kalenderen sin allerede. Jeg tilater meg å spørre - er det virkelig sant? Jeg frykter det. Vi bor jo i verdens rikeste land. Så da er vi vel rike da, vi som bor her.
Hun spurte så forsiktig minstejenta i dag - «tror du kanskje at jeg kan få en liten sjokoladekalender Mamma?» Jeg klarer ikke si nei til det jeg, i kampen mot pakkekalendere, Kicks-kalendere og Lego friends. Så da ble det to på mine og da...
Forhåpentligvis øker entusiasmen etterhvert som vi får flere bokstaver og dte blir mulig å finne ut hva som skal skje. Kanskje vi får noen gode opplevelser sammen, også denne desemberen.
Uansett håper jeg på ei fin adventstid. Den fine snøen som kom passet utmerket, håper den holder seg der noen uker til. Kanskje jeg kommer meg ut av høstdvalen og inn i julestridsmodus - gleder meg!
Ta vare på hverandre!
Laila :)
Tusen, tusen takk!
Når man grytidlig om morgenen blir vekket av mann og barn, med bursdagssang, levende lys og gaver, frokosten er servert med nystekte sveler, da kjenner man seg rik. Å se gleden i øynene til de som sto opp ekstra tidlig for å glede Mamma på dagen sin, det slår enhver solnedgang eller nordlys jeg noengang har sett.
Ny veske på mor - egner seg godt på julebord :)
Å lese kortet fra hun som tilbringer året i England, lese til øynene fylles av tårer, fordi jeg savner å ha henne i nærheten.
På jobb vanker klemmer og gratulasjoner fra kollegaer, og til og med sang fra en herlig gjeng som jeg setter større og større pris på for hver dag som går. Da siger det inn, hvorfor jeg har blitt værende på denne i arbeidsplassen i over 20 år. Og tenker at jeg er et priviligert menneske.
Og i løpet av dagen har overveldende mange sendt tekstmeldinger og meldinger på snap og facebook.
Så får det så være da, at fjeset fylles sakte men sikkert opp av små og store rynker. Og at posene under øynene blir stadig mørkere og større når kroppen mangler søvn. Og stadig flere gråe hår dukker opp i tinningene... 44 år. Men på innsiden like ung. Og heldigvis - i hodet, ikke fullt så rynkete og posete og grå som speilet så nådeløst forteller hver morgen. For det er det fine med 40+. Selvbildet henger litt rettere, og mere synlig for en selv. Vet hvem jeg er, og hva jeg står for. Og ikke minst, jeg vet hvem jeg ikke er.
Jeg har mye å være takknemlig for. I dag er jeg mest av alt takknemlig for alle koselige hilsninger jeg fikk i går.
Tusen tusen takk til hver og en av dere <3
Laila :)
Bare til låns...
Vi vet det jo egentlig helt fra vi møter dem for første gang, at de bare er til låns. Men på det stadiet har vi et hav av tid å ta av, tror vi. Og det er mange dager og lange dager. Allikevel så går denne lånetiden så fort. Så fort at jeg har blitt usikker på om jeg tok meg tid nok til å bare nyte.
I dag brettet hun ut vingene sine og fløy av sted, den lille jenta mi. Hun følger drømmen sin. Et år i England venter henne. 2-året på videregåendeskole i Norfolk. Å, som hun har ventet på denne dagen. Å, som jeg har skjøvet den fra meg. De siste dagene skulle jeg gjerne sittet med henne i armkroken 24 timer i døgnet. Men så er det slik at vi kan ikke kvele dem heller.Vi må gi dem rom til å bli seg selv. Mulighet til å danne sitt eget bilde av seg selv. Og rom til å utvikle seg og bli den de er skapt til å være. Og da må Mamma og Pappa være modige, åpne buret og slippe dem ut, slik at de får rom til fly avgårde.
Det er med blandede følelser jeg slapp henne av gårde i dag. Ja vist gjør det litt vondt. Men mest av alt er jeg så glad på hennes vegne. Denne kloke, vakre jenta, med de sylskarpe kommentarene og den underfundige humoren. Å, som jeg kommer til å savne henne. Og som jeg kommer til å glede meg over snapper og face-time-samtaler. Nå må jeg bare finne fotfeste mitt igjen. Og da hjelper det kanskje å se for seg den forventningsfulle jenta som så seg tilbake og vinket oss avgårde på flyplassen i dag.
Dagen i dag er starten på hennes reise, og hun vet at her hjemme sitter vi å heier på henne. Nå skal jeg tørke tårene og kjenne på takknemlighet for at det ble akkurat meg som ble Mammaen hennes.
En tidligere god kollega sendte meg disse gode ordene i dag:
«Give the ones you love wings to fly, roots to come back, and reasons to stay» Dalai Lama
Lykke til på ferden Pernille - jeg er uendelig stolt av deg!
Laila :)
Nyladet
Etter gode påskeferiedager er motor og batteri fulladet. Kjenner at jeg er heldig, og vet å sette pris på det. Fine dager på Neset med mann og fire fine unge mennesker som fyller huset med underfundig humor, latter og spennende diskusjoner om fred og terror og religion og sånn…Og innimellom god mat og drikke og påskegodt så har det sannelig blitt tid til noenrunder utendørs også. Boksen går etter mørkets frembrudd eller hopping på bergnabber og fjellknauser rundt omkring i sol og regn, pølsegrilling og Kvikklunsj til kaffen, og selvsagt appelsin. Koselig besøk av gode naboer og fjerne slektninger, mastermind og ludo, filmer og en god bok. Ikke særlig originalt, ikke særlig spennende. Kjent og kjært, uten ambisjoner, krav og forventninger - rett og slett bare god gammeldags påskekos!
Nå ser jeg fram til å komme tilbake på jobb, til gode arbeidsdager med fine kollegaer på den beste arbeidsplassen jeg kan tenke meg.
Her er noen små øyeblikk fra påska mi :)
Sebastian på toppen Foto: Laila Øie
Hopper på havet Foto: Pernille Øie
Ikke like fint vær hver dag, Pernille i sin gule Foto: Laila Øie
Akkurat som det skal være på påsketur Foto: Laila Øie
Filmkveld Foto: Laila Øie
Endelig! Etter flere timer med leting! Foto: Laila Øie
De er tålmodige og posserer når mamma ber om det….. Foto: Laila Øie
Jaja, jeg henger etter - langt etter…. Foto: Laila Øie
Pernille og Sebastian nyter vårsola Foto: Laila Øie
Her kan jeg bli sittende i timesvis Foto: Laila Øie
En aldri så liten selfie Foto: Pernille Øie
Henger bare her og venter på dere….. Foto: Laila Øie
Og da satses det…... Foto: Pernille Øie
Det hoppes…. Foto: Pernille Øie
Spretter litt …. Foto: Pernille Øie
Foto: Pernille Øie
Og Pernille tenker på å ta snarveien ned….. Foto: Laila Øie
Solveig og Jennie tar en liten pust i bakken Foto: Laila Øie
Storebror og Lillesøster
Hvis jeg fikk velge meg et dyr så måtte det bli ørn Film: Laila Øie
Gode, avslappende dager Foto: Laila Øie
Gode, glade dager Foto: Laila Øie
Lag dine egne fine øyeblikk!
Laila :)
Påskekos
Gode dager med fri, bare være sammen med de kjæreste på den beste plassen vi kan tenke oss. Ingen forventninger. Ingen krav. Bare ha fri og gjøre som man vil. Turer ute uten de store ambisjonene. Rødvin til kvelds, med litt godt i skåla :) Det er det som er så fint med påska. Fri for krav, forventninger og ambisjoner.
«In life you are either a passenger or a pilot - it´s your choice»
Ønsker deg og dine ei fortsatt god påske! Nyt Øyeblikkene!
Laila :)
Jeg hadde glemt hvor fint det kan være på skitur
Jeg har aldri vært noen stor langrennsskientusiast, og jeg har aldri vært noen skiløper, skilabber er vel et mere passende begrep. Klabbing og bakglatte ski har som oftest hatt mest sammenheng med stil (eller mangel på sådan) enn fargen på skismørningen. Det er i slalombakkene jeg har funnet mitt vinterparadis, i full fart nedover, med vind i håret, på stødige ski og sko.
Men så har jeg etterhvert funnet ut at skiturer slett ikke er så verst. Jeg måtte bare finne ut at det er ikke er en konkurranse. Etter å ha håvet inn pokaler fra Nardorennet på størrelse med vakteleggeglass og i årevis har sett ryggtavla på resten av familien på vei opp bakkene i fint driv, mens jeg strevde med klabbski uten å gjøre et minste forsøk på å stenge skriking og tårer ute, så har jeg omsider innsett at sisteplassen er min, så lenge skiene er lealause og bakkene går oppover. Og i det øyeblikket jeg innså det, og godtok det, ja så ble det slett ikke så verst. Nå kan jeg ta den tiden jeg vil oppover, suse avgårde neover og nyte appelsinen, sola og friheten til å sitte akkurat så lenge jeg selv vil i en snøskavvel. Og når skiløypa ligger rett utenfor husveggen så er veien opp av sofaen kort.
Nyt øyeblikket!
Laila :)
På skitur som nordmenn flest, men slett ikke som nordmenn flest
For ganske nøyaktig 3 år siden kjøpte jeg nye ski, skisko og staver… i dag tok jeg nyinvesteringen i bruk for aller første gang. Prislapper ble fjernet, og etter en aldri så liten jakt i klesskapet fant jeg til og med klærsom kunne egne seg til anledningen.
3 år gamle helt nye ski Foto: Laila Øie
To av døtrene sa seg villige til å bli med mor på tur. Vi sendte ut den minste til å bedømme snøforholdene - «kram» sa hun den var! Og til kram snø og 1 plussgrad tror vi det er lurt med klister. Husets jenter gjør ting de aldri har gjort før. Fjerner gammel smurning på de skiene som er brukt før, tørker støv av de som aldri er brukt før vi leser oss fram til hvordan klisteret best skal legges utover skiene.
Herlig vintervær Foto: Laila Øie
Vi er heldige som bare har 100 meter å gå så er vi oppe i skiløypa. Og etter ca 100 meter på ski innser vi at vi har bomma litt med smørningen…Det ser ikke spesielt elegant ut der vi stavrer oss fram med store snøfjell under skiene. Men vi er kloke hakkespetter, alltid beredt, og legger ikke ut på langtur uten riktig utstyr. Vi har med skirens, papir, skrape og voks. Rød swix. Tja. Etter mye kliss og om og men så har vi skiftet fra klister til voks. Og sannelig var det flere i løypa som hadde behov for smurningbytte, kjente oss nesten proffe der vi briefet og lånte ut skirens, skrape og voks til andre trengende.
Og vi smører og vi smører Foto: Laila Øie
Etter noen runder med skraping, ny smørning og litt skarping igjen er skiene omtrent perfekte. Omsider bli vi istand til å gå litt mere enn 100 meter i gangen, vi blir rødlette i kinnene og innser at stilen vår har potensial for forbedring.
Litt pjusk etter å ha kommet seg opp bakken. Foto: Laila Øie
Men hjelpe meg så gøy vi har det, faller på flat mark, strever i oppoverbakkene og vi er et syn for guder i nedoverbakkene. Vi blir forbipassert av de alle fleste på tur i dag, i alle aldersklasser. Men siden vår eneste ambisjon i dag var å prøve skiene så spiller det ingen rolle. Vi koser oss . Rett og slett! og hvem hadde trodd det. Tror sannelig det blir kveldstur i morgen jeg!
Det ble noen knall og fall! Foto: Laila Øie
Nyt øyeblikket!
Laila :)
Netflix, internett og familieråd...
For et par dager siden tikket følgende mail inn i mailboksen til Mr. Utrolig:
Kjære Jørn Ketil Øie
Denne mailen skriver jeg til deg ang vår nåværende Netflix situasjon. Det har seg slik at pga din avgjørelse om å avslutte Netflix abonnementet har jeg blitt opprørt grunnet seriene jeg er midt inni. Hvordan ville du likt om jeg stoppet en film i midten av en spennende scene eller om jeg hadde slettet favoritt spille ditt på iPhonen din? Dette er følelsen jeg sitter igjen med og det påvirker ikke bare meg med også omgivelsene mine. Om du ønsker det beste for vårt lille samfunn anbefaler jeg at du revurdere avgjørelse ang Netflix.
MVH
Pernille Øie
Sendt fra min iPhone
Jeg kan nyansere bildet noe med å fortelle at tenåringens opprørte sinn sannsynligvis også er noe preget av at internettet vårt så sitt snitt til å ta en aldri så liten kunstpause midt i vinterferien. Husets yngre medlemmer som har tilgang til 4G har i løpet av 2-3 korte dager brukt opp sin månedlige, relativt rause datamengde, som direkte følge av mangel på nettilgang. Og stemningen i huset er til å ta og føle på når familiens forsørgere kommer hjem etter endt arbeidsdag.
Vel, Mr. Utrolig tar hendvendelsen på sedvanlig alvor, og sender umiddelbart svar til den opprørte tenåringsdatteren. Som firebarnsfar har han erfart at det lønner seg.
Hei Pernille
Etter å ha lest dine følelsesladede og hardtslående argumenter har jeg bestemt at denne saken skal inn som ekstra post på neste familieråd.
Du vi bli invitert for å utdype saken nærmere.
Mvh.
Mr. Utrolig
Skuffet tenåringsdatter
Husets mor, Elastica, fanger opp alvoret i situasjonen og innser at vi ikke kan vente til neste ordinære familieråd, bestiller pizza og innkaller til ekstraordinært familieråd. Heldigvis har 12-åringen bakt brownie i dag (i mangel på datafasiliteter i huset må man jo finne på andre ting å gjøre midt i ferien), slik at vi også har noe søtt å fylle på underveis. Vi innser at møtet kan bli av de alvorlige og lange…da er det greit med påfyll.
Etter at Tenåringsdatteren har fått lagt fram sin sak, der vi får forståelse av at det er fraværet av Friends og en ny serie referenten ikke fanger opp navnet på som er mest opprivende, får alle taleberettigede mulighet til å ytre sitt syn på saken. For Elastica er dette den verste delen i familieråd. Det er her hun står i fare for å velte sin klokkeklare tro på at Netflixbeslutningen er riktig. Barnas evne til å trille henne rundt lillefingeren utgjør absolutt en reell fare for at vedtaket står for fall…
"Det er kanskje slik det er å være levende: å jakte på øyeblikk som dør"
Muriel Barbery
"Man registrerer ikke de virkelig viktige øyeblikkene i sitt liv - ikke før det er for sent»
Agatha Christie
"Forstått på denne måte er øyeblikket ikke egentlig tidens, men evighetens atom. Det er evighetens første refleks i tiden, dens første forsøk på liksom å stanse tiden"
Søren Kierkegaard
I evighedens
perspektiver
er øjeblikket
som et liv.
Piet Hein
"Hver sinnsstemning, ja, hvert øyeblikk er av uendelig verdi, for det rommer i seg en hel evighet"
Johan Wolfgang von Goethe
"Jo eldre man blir, jo mer føler man at det å nyte øyeblikket er en nådetilstand, en gyllen gave…"
Marie Curie
