Refleksjoner og Øieblikk fra Lailamora

Det er nå en gang sånn at vi mennesker er sosiale vesener, ikke bare i kraft av at vi gjerne setter pris på andres selskap, men også fordi vi ganske enkelt er avhengig av å være sammen med andre. Sosial omgang har betydning for vår fysiske og psykiske helse og vår intellektuelle og sosiale utvikling, på godt og vondt. Et nyfødt barn kan dø av mangel på fysisk kontakt. Isolasjon kan medføre angst, depresjon og psykose. Samtaler, diskusjon og refleksjon stimulerer vår utvikling. Omgang med andre medfører utfordringer av mange slag. Å være i nær relasjon med andre medfører forpliktelser. 

I det siste har jeg tenkt endel på de forpliktelsene vi har til å bry oss om andre. Det er mange gode og velmenende grunner til å bry seg om mennesker en møter på sin vei. Slik jeg ser det er vi moralsk og etisk forpliktet til å bry oss, hjelpe de vi kan hjelpe når de trenger oss. Vi kjenner nok litt på det alle sammen. Jeg tror nok det er derfor tiggerne i byene vekker så voldsomme følelser i samfunnsdebatten. Vi ser lidelsen og fornedrelsen deres. Kjenner oss maktesløse når det kommer til å hjelpe og bry oss. Fattigdommen kommer nært oss, og omfanget og enkeltskjebnene trer fram i lyset. Vi snur oss vekk. Vil helst ikke vite, vil helst ikke se. Dette er mennesker vi ikke står i nær relasjon til, og vår følelse av ansvar kan lettere kostes vekk fra skuldrene. 

Hva skjer med oss når vi ser et barn som kanskje ikke har det bra? Tørr vi bry oss, eller blir det å blande seg i andres anliggender. Tørr vi varsle all den tid vi ikke kan være helt sikker? Tar vi sjansen på å ta feil? Tar vi sjansen på at vi har rett? Det er kanskje dessverre altfor mange av oss som håper på at vi tar feil, og dermed lar være å forholde oss til det vi faktisk ser. Vi vil ikke blande oss, eller vi lar vær å bry oss. Vi skyver tanken på det som kanskje skjer, med mindre det vi ser er åpenbart. Først da tørr vi bry oss.

Forpliktelsene til å bry seg om og hjelpe våre nære er sterk. Følelsen av ansvar for hverandres ve og vel oppstår intuitivt, og vi bryr oss om store og små ting i hverandres liv. Når noen som står der nær møter motgang, når dine kjære har det vondt; vi stiller ikke så mange spørsmål da, men strekker ut handa og tilbyr omsorg og hjelp, så langt vi kan. Vi gjør det fordi vi ønsker å bry oss. Ikke bare ønsker, vi trenger å bry oss om våre nære. Fordi det er vondt å se at de ikke har det bra. 

Det å motta hjelp behøver ikke nødvendigvis å være enkelt. Det kan være en bekreftelse på at man ikke har lykkes, eller ikke strekker til på egen hånd. Man kan føle seg mindreverdig. Man velger kanskje å avstå fra hjelp. Man opplever kanskje hjelpen som at andre blander seg inn. Men for den som ønsker å yte hjelp er det vondt å bli avvist. Fordi balansegangen mellom å bry seg og å blande seg er så ørliten, men allikevel så stor, så kan omsorg og hjelp være vanskelig, konfliktfylt og vondt. Hvor mye skal man hjelpe andre når hjelpens intensjoner virker mot sin hensikt? Hvor mye omsorg skal man yte når omsorgen blir til hinder for egenomsorg? 

Vi er gjensidig deltagere i hverandres liv, de valg vi tar påvirker gjensidig omgivelsene våre. Det kan ofte være slik at noen tilsynelatende trenger mere hjelp og omsorg enn andre. Jeg sier tilsynelatende, fordi vi trenger alle hjelp og omsorg, bare på forskjellig nivå, og til forskjellig tid. Selv den sterkeste trenger en klem i blant, selv den rikeste kan kjenne seg fattig, selv den mest vellykkede kan føle seg mislykket. Om vi ser betydningen av vår deltagelse i andres liv, om vi ser verdien av engasjement for andres hverdag, så ville forskjellen mellom å bry seg og å blande seg være så ubetydelig liten og så ubetydelig stor. Tror jeg…..

Bjørn Eidsvåg har sagt dette mye bedre enn det jeg greier å uttrykke i si vise "Eg ser" Jeg tillater meg å ta med et par vers fra denne nydelige visa: 

Laila :)