Sitter ute på terrassen, i det lille røde huset nesten inne i skogen, med fugler som kvitrer, humler som surrer rundt og sola som varmer de hvite leggene. For første gang på lenge nyter jeg følelsen av å ha fri og ikke gjøre noe som helst fornuftig.
Det er ikke til å stikke under en stol at det har vært en krevende vinter, med arbeidet med masteravhandlingen. Det har tatt litt tid å komme på høyden igjen. Mye ble utsatt og tilsidesatt, dermed ble det også endel å ta igjen, på mange områder.
Jeg har fått mange heiarop underveis, som har betydd mye. Og mange har undret seg på hvordan jeg har fått det til med fire barn og jobb ved siden av. Jeg vet at jeg ikke gjorde dette alene. De som gav meg slakke på hjemmebane har gjort halve jobben - minst, uten å få en brøkdel av all den kreditt og ros jeg har fått. Men de har gjort det med et smil, fordi de har unnet meg studiet, kunnskapen og egneutviklingen. Jeg tenker mye på det - hvor heldig jeg er, som har disse rundt meg!
Mannen min, Jørn, som ikke en eneste gang underveis har ytret et negativt ord om skolearbeidet og den tiden det har tatt. Som har tatt klesvasken med et smil og som har hengt i stroppen for å strekke til som "alenepappa"!
Pappa, som har stilt opp for ungene etter skoletid når jeg har vært borte, enten på studiesamling, eller på hytta og skrevet. Det betydde uendelig mye, å vite at han var der for dem, før Jørn kom hjem fra jobb. Han har hjulpet dem med lekser og laget middag, før han dro hjem og laget middag til seg selv og Mamma.
Og ikke minst ungene, som underveis har ropt hurra for hver tilbakelagte eksamen. Som tålmodig har forstått at de har måttet vente uendelig lenge på hjelp, og som på strak arm har akseptert at mamma har vært både fysisk og psykisk fraværende i lengre perioder. Pernille som spontant kom bort å gav meg en klem en stri dag: "Mamma, jeg ser du trenger en klem!". Sebastian som skjønte at matteleksene måtte han finne ut av selv. Jennie som tok ansvar og hørte lillesøster i leseleksene. Og Solveig som plutselig skjønte at karakterer betyr noe, og ble bekymret og trøstende da jeg "bare" fikk B.
Elin, som jeg har skrevet sammen med. Sammen har vi sørget for stø kurs, diskutert, ledd og grått, delt sorger og gleder, drukket vin, spist sjokolade. Hun har gjort at arbeidet opplevdes som artig!
Og alle som underveis har vist interesse og engasjement for det jeg har holdt på med, det har bidratt til å holde motet oppe, og vilje til å fullføre!
For et par dager siden fikk jeg et maleri av Mamma og Pappa. En gratulasjonsgave for fullført studium. Bildet er malt av en slektning; Sigrid Furebotten. Bildet heter "Dame for sin hatt", og Sigrid mente det passet til meg. Jeg kunne ikke ha blitt mer glad, stolt og ydmyk, med tanke på vissheten om at masteren min har vært et fellesprosjekt, som jeg alene får høste æren av.
Er det ikke flott!! "Dame for sin hatt" av Sigrid Furebotten
Derfor tar Damen av seg hatten og bøyer seg i støvet for alle som har stilt opp og vært tålmodige med meg - dere skulle hatt et takkemaleri alle og enhver!
Takk skal dere ha, alle sammen!
Nyt øyeblikket!
Laila :)
