Arbeidsplassen min, St. Olavs hospital har vedtatt en sin strategi for perioden 2015-2018. Samtidig med strategien har man valgt å endre visjon og verdigrunnlag for sykehuset.
Sykehusets gamle visjon var «St. Olavs hospital - en kilde til helse og utvikling». Visjonen har ved seg at den setter sykehuset i sin historiske kontekst, nært knyttet opp mot Olavstradisjonen, og betydningen den har for utviklingen av Trondheim, både når det gjaldt behovet for et sykehus. Samtidig peker den framover i tid, St. Olavs hospital vil bidra til videre utvikling for framtidens helsetjenester. Den gir meg noe å strekke mot, samtidig som den gir meg, som arbeidstaker, et ønske om å gi mitt bidrag til at vi sammen kan være en kilde til helse og utvikling hver eneste dag. Den kan oppleves som meningsfull for de tusen som arbeider på sykehuset, men som ikke er i direkte kontakt med pasientene. For han som sørger for at riktig utstyr er på plass, eller for hun som gjør klar operasjonsstuen til neste pasient. Den inspirerer, i hvertfall meg! Det er en vidsynt visjon som også setter sykehuset i samfunnsperspektiv, lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Denne visjonen forteller meg hvem St. Olavs hospital ønsker å være, for pasienten, for ansatte og for samfunnet. En oppnåelig drøm, samtidig som den er en ledestjerne vi alltid vil strekke oss mot.
Bilde hentet fra www.ntnu.no
Den nye visjonen er «Fremragende behandling». Det er flott! Hvem vil ikke være fremragende hver eneste dag? Og det er jo først og fremst behandling sykehuset skal tilby. Men på meg fremstår denne visjonen som noe hul. Den reduserer institusjonen til å bli bare litt av det den gjør, det vi er blir mindre betydningsfullt. Den gjøres om til en salgbar merkevare som sikkert kan inspirere noen. Men i tider med økende krav til produktivitet, reduserte ressurser og mindre tid til helhetlig omsorg vil «Fremragende behandling» kunne oppfattes provoserende. I den vanlige hverdagen er en kilde til helse og utvikling en oppnåelig ledestjerne, fremragende kan synes som det tilhører en annen galakse. Nå må jeg ikke misforstås, jeg ønsker fremragende behandling til alle som har behov for helsetjenester ved sykehuset. Jeg tror alle som jobber med syke mennesker ønsker å tilby fremragende omsorg. Jeg tror alle som jobber med klinisk forskning ønsker fremragende forskning som bidrar til endret og bedre praksis til beste for pasientene. Men det er ingen visjon, det er en ambisjon, slik jeg ser det. I strategidokumentet til St. Olav står det utfyllende hva som legges i «Fremragende behandling», her kommer vårt samfunnsoppdrag fram, og her ligger føringer for hvordan vi skal nå våre mål.
Bilde hentet fra www.stolavrevy.no
I dette dokumentet presenteres også de nye kjerneverdiene Trygghet, Respekt og Kvalitet. Verdier i en organisasjon kan beskrives som et sett med grunnleggende kriterier alle handlinger veies mot. De sier med andre ord noe om hvilken adferd som er ønsket for å nå målet. St. Olavs «gamle» verdier var Helhet, Likeverd, Respekt og Medbestemmelse - relasjonelle verdier som står i samsvar med kjernevirksomheten. Helhet som i det holistiske menneskesynet, og det helhetlige ansvar for samfunnet og den komplekse organisasjonen. Likeverd - ikke å behandle mennesker likt, men å behandle mennesker likeverdig ut i fra deres egne forutsetninger. Respekt - å betrakte mennesker der de er, å se en gang til. Respekt fordi det skaper gode relasjoner mellom mennesker. Medbestemmelse, fordi ingen skal behandles mot sin vilje. Medbestemmelse som i å fatte beslutninger som påvirker andre etter først å ha lyttet. De nye verdiene Trygghet og Kvalitet er også gode verdier, men, slik jeg ser det, er de ikke relasjonelle, de er mer som mål å regne. For helsetjenesten er det gode mål. Men de kan vanskelig si noe om ønsket adferd. Det er vanskelig å oppnå trygghet og kvalitet uten å ha gode relasjoner mellom menneskene. Derfor er jeg glad for at det i strategidokumentet står skrevet at Medbestemmelse, Likeverd og Helhet skal kjennetegne kulturen vår. Jeg tror det er gode fyrtårn som viser oss riktig vei, også når det stormer som verst.
Jeg har undret meg - er det å skifte visjon og verdier et signal om et ønske om endret adferd? Hvis visjon og verdier skal være våre ledestjerner og fyrtårn så må de språksettes, de må snakkes om, de må synes. Det er ikke først og fremst i festtaler de gjør sin misjon, det er i den daglige virksomheten, i dialogen mellom behandler og pasient, mellom kollegaer, og mellom ledere og ansatte.
Jeg ønsker meg et sykehus som tilbyr fremragende behandling, men jeg ønsker også noe mer. Jeg ønsker vi skal være en kilde for helse og utvikling også for de vi ikke kan tilby behandling. Alltid trøste! Noen ganger lindre! Jeg ønsker vi skal se utover oss selv, se at vi er en del av en helhet, endel av et samfunn og en del av verden. Hva kan vi bidra med? Hva kan vi lære av andre?
Tian Sørhaug skriver i forordet av den norske utgaven av «Leadership in Administration» av Philip Selznick - den klassiske institusjonalismens far, at hans hovedpoeng er at «moderne, administrative virksomheter – enten de er private eller offentlige – har en iboende og dypt patologisk tendens til å glemme seg selv som institusjon. Virksomheten reduserer seg selv til det gjør, og glemmer eller undertrykker hva de er» Vi bør ikke bevege oss i den retningen - da blir vi bare en helsefabrikk. Derfor må vi ikke, med en ny visjon, glemme å være en kilde til helse og utvikling!
«It is not hard to make decisions when you know what your values are»
Roy Oliver Disney
Laila
