Vi hadde 15 års bryllupsdag denne uka, mannen min og jeg. Jeg er heldig! 15 gode år. Vi burde sikkert feira det litt, ihvertfall markert det på et eller annet vis. Men for noen uker siden tok min kjære samboer fra studietiden kontakt, hun skulle til Trondheim en tur akkurat denne dagen - om vi kunne møtes? Alle utenkte og tenkte planer om feiring med mannen ble effektivt kostet langt under sofaen, uten snev av kvaler.
For hun som jeg bodde sammen med i tre fantastiske år i Førde var mitt første møte med studietiden. Vi møttes første gang på loftet til et koselig ektepar, det loftet som skulle bli vårt felles krypinn det neste året. Den vakre, fine, snille, leende og gode jenta dro meg rundt i den lille byen og lot meg bli en del av hennes nettverk. Sammen doserte vi passelige mengder med lesing og sosialt liv til en perfekt studietid. Det var hun som oversatte det vanskelige sognemålet for meg de første månedene, slik at jeg hadde en viss sjans til å henge med i svingene, samtidig som hun lot seg sjarmere av mine trønderske «sjø». På grunn av henne ble overgangen fra kjent og trygg hjemmebane til ukjent og spennende bortebane smertefri. Og hun bidro til at jeg fikk et nytt syn på meg selv. Etterhvert flyttet vi og fikk flere samboere, og vi ble en uadskillelig gjeng.
Så det å droppe feiring med han jeg ser hver eneste dag var grei skuring.
Vi har ikke sett hverandre på mange år. Nesten femten fant vi ut. Men hun er minst like vakker, fin, snill, leende og god som da. Så mye å snakke om. Kontakten er umiddelbar, akkurat som før. Nesten ikke tid til å se på menyen, nesten ikke tid til å spise. Jeg tror vi kunne sittet i et døgn og bare pratet, lyttet og ledd.
På vei hjem tenker jeg at jeg så gjerne skulle vært nærmere, ikke nødvendigvis i kilometer, men i hverdagen. At vi i større grad hadde vært endel av hverandres liv. Det er tid for det nå. Ungene har blitt større, vi har blitt friere - og jeg gleder meg til høsten, da blir det tur til Sogn og Fjordane på meg!
«Stå alltid oppreist inni deg» «Mal din egen himmel»
Og så må jeg nevne da, at når jeg kommer hjem så står det roser på kjøkkenbenken fra mannen. Og eldstedatteren kom med gave til oss neste morgen, to fine kaffekrus med påminnelse om «kunsten å leve»
Jeg er rik! Jeg er heldig! Det er alle de fine menneskene som finns i livet mitt som gjør det!
Ta vare på hverandre!
Laila :)
Les også siste fra Refleksjoner:
Fremragende behandling med nye verdier på St. Olavs hospital
