Det blir ikke kjedelige hverdager med fire unge mennesker i umiddelbar nærhet, og det hender seg jeg blir slått i bakken over kommentarer og refleksjoner de gjør seg, enten det dreier seg om nærmiljøet eller verdenssamfunnet.
Hjernen settes umiddelbart i arbeid når diskusjonen rundt frokostbordet spenner fra hva som betyr noe i vennskap, konflikten i Palestina/Israel og vår egen hjemlige flyktningedebatt. Vi er skjønt enige om at i vennskap så er respekt det viktigste. Og respekt er vel også det viktigste i både i Midtøsten og i flyktningedebatten konkluderer vi med, etter at en av husets ungdommer proklamerer at FN begikk en gedigen feil ved å gi Palestina til jødene etter 2. verdenskrig. Mor setter brødskiven i halsen i forfjamselse over det ektefølte engasjementet for den urett som begås mot palestinerne, og får et ørlite behov for å nyansere litt og forsvare FN bittelitt, sett i lys av at dette ble gjort like etter 2. verdenskrig og utryddelsen av 20 millioner jøder. Palestinakonflikten bringer oss over til Syria og de over 4 millioner syriske flyktningene som setter livet på spill for å søke en trygg havn i et lukket Europa. En av familiens yngste tenker litt på at Norge er et lite land - vi har kanskje ikke plass til flyktningene? Hvorpå brødskivbit nr. 2 setter seg fast i halsen i det familiens aller yngste protesterer på plassmangelen - vi har massevis av plass, bare tenk på all skogen vi har…
Utover dette tar vi en kjapp gjennomgang i immunsystemet og næringsstoffer - 10.klassingen i huset skal ha naturfagsprøve - et velkjent og trygt tema for sykepleiermammaen.
Vel hjem etter jobb, og den samme 10. klassingen skal ha algebraprøve i morgen. Han trenger hjelp…Og hjelpen er på jobbreise. For det må innrømmes at min algebra er ikke bare glemt - den er solid fortrengt… Og det bruker å gå bra, at mor og far har fordelt leksehjelpen etter fagområder. I går fikk for eksempel storesøster hjelp med engelsk essay om økologisk og kortreist mat - en helt soleklar jobb for mor. Men denne gangen manglet riktig kompetanse på rett sted til rett tid… Jeg prøver virkelig, flytter x´er fra side til side og ganger og deler med like tall på hver sin side av likhetstegnet. Kommer fram til noe sånt som -X = 6/5. Går det an med - X da? Nei. Jeg satser æren og søker hjelp på facebook.
Mens vi venter på hjelp utfordres jeg til ei treningsøkt av familiens yngste. Vi jogger og trener styrke. Jeg strever litt med situpsene, og hun sier så kjekt at du må bare holde ut noen til nå mamma! Og når treningsøkta er godt i gang og jeg begynner å se noe sliten ut trøster hun med «Vi er over halvveis nå sjø mamma»
Vel hjemme innser jeg at gårdsplassen bør måkes for snø, samtidig som jeg vet at algebraen venter inne. Er i grunnen litt underlig at det eneste jeg har brukt algebra til etter at jeg engang prøvde å lære det på skoeln er når jeg selv skal hjelpe mine egne unger når de ikke skjønner det når de skal lære det på skolen.
Facebook gjør susen Jeg får hjelp av en kollega, en bekjent, et søskenbarn, en storebror og en gammel onkel. Alle har selvsagt like svar, men samtlige regnemåter er forskjellige. Så da er vi vel like langt da, særlig med tanke på at fasiten sier at X = 3/4.
Men jeg skylder dere alle en stor takk for at dere prøvde. Jeg innser at jeg er noe tunglært når det kommer til x ´er og brøk på en gang. Hvis neste matteprøve omhandler medikamentregning så garanterer jeg en 6´er, velger å si meg tilfreds med det. Og trøster meg med at snart blir det nye prøver i samfunnsfag, det vil gjenopprette mitt noe skadeskutte selvbilde som leksehjelper. For min del er dagen over, algebraen skal jeg studere nærmere i morgen, sammen med et ørlite glass rødvin. Snart er det helg - og på et eller annet underlig vis ser jeg fram til det! Og jeg føler meg trygg på at helgen ikke blir kjedelig den heller, ikke med disse folka rundt meg!
Ta vare på øyeblikkene - de kommer aldri tilbake!
Laila :)
