På rom 411 på et av byens sykehjem ebbet et langt liv ut i natt. Farmor sovnet inn, 90 år gammel. Hun døde på et vis slik hun levde, stille, og omgitt av sine nærmeste.
Farmor var en person som alltid var der, for oss alle, på sin egen, stillferdige måte. Seks barn fikk hun og farfar, 14 barnebarn og 26 oldebarn. Hun var familiens naturlige midtpunkt. Uten å sette seg selv i sentrum. For henne var det det å være sammen som var det viktige.
Farmor Solveig med lille Solveig
Sett med mine, et barnebarns øyne, så har farmor levd livet sitt gjennom familien sin. Hun har alltid husket oss alle, hadde inntil det siste oversikt over hver og en. Oldebarn på reiser, hvem som står for tur til å konfirmeres, skole, arbeid og bursdager og hvor gamle vi har blitt. Til og med den lille som enda ikke er født hadde hun tanker for.
Hun var liksom alltid på farten, farmor, når vi kom på besøk da vi var små. Sendte rundt de velfylte kakefatene, og sørget for at glass og kopper fikk påfyll. Eventyrlige julaftener. Og for ikke å snakke om når hele slekta invaderte den julevaskede stua hennes på lille julaften i mange år. Farmor fylte på kakefat etter kakefat, med 3 ganger 7 sorter perfekt julebakst. Og alle de små fikk godteposer fylt med kjærlighet og klementin. Turer i skog og mark, på jakt etter bær. Alle var med, store og små.
Da jeg var liten gikk farmor alltid med kjole og forkle. Jeg husker hvor overrasket jeg ble da vi skulle på bærtur hele slekta, og farmor hadde på seg bukser! Det trodde jeg faktisk ikke var mulig. I hodet mitt var det som om hun fikk føtter den dagen.
Farmor var et raust menneske. Jeg kan ikke huske å ha hørt henne kritisert andre for hvordan de velger å leve sine liv. Hun var et fredens menneske, konflikt og ufred var ikke for henne. Et stille forbilde.
Da mine barn var små, og jeg kjente motløsheten trenge seg på, når jeg var sliten, trøtt og bekymret så hadde farmor en egen evne til finne de rette ordene. De få ordene jeg trengte å høre. «Ja, man blir sliten» «Du er god nok» «Det er slikt som skjer» Det var kanskje ikke ordene hun sa, men måten hun sa dem på, som gav slik en trøst, og løftet meg opp fra motløsheten. Hun skrøt ikke å sa at jeg var flink. Og det var kanskje nettopp det, at hun sa at jeg var god nok, som var så godt å høre, det er ikke noe krav bak det. Slik kunne skuldrene senkes. Samtidig som jeg måtte gjøre meg noen tanker om hvordan hun greide hverdagene sine. Hvem gav henne styrke til å gå på neste dag?
Jeg har den siste tiden fått tilbrakt en god del tid med farmor, utover raske kaffebesøk på ettermiddagen. Jeg er så glad for disse dagene nå. Vi fikk pratet så mye ilag. Om små og store ting. Og om livet og om døden. Og vi måtte le godt da vi var skjønt enige om at vi følte oss yngre enn vi egentlig var, begge to. Den siste natta jeg satt hos henne snakket vi om kakefatene hennes. For oss som har sett dem, de var uforglemmelige. Jeg lovte henne at jeg skal lære meg å bake fyrstekake, slik hun bakte den. Verdens beste. Skikkelig god gammeldags sort.
Hun var så vakker. Når jeg ser på bildet av henne fra ungdommen så tar jeg meg i å undres - hva var dine drømmer? Ble livet slik du håpet på?
Hun har levd mye av sitt liv gjennom familien farmor. Jeg håper og tror det har vært viktig, riktig og et godt liv for henne. Hun har gitt meg viktige verdier i livet. Verdier jeg vil ta med meg videre.
Farmor gikk ut av tiden. Jeg er takknemlig for alle minnene jeg fikk.
Takk Farmor! Takk for alt du gav meg!
Laila :)
Å være i livet - tre vers til mor
Dette: å være i livet,
open for alt ikring,
bunden med sterke røter
til menneske og til ting,
gi både hjarte og hender
i omsorg som aldri svik,
var det som gav meining til ferda di
og let deg få kjenne deg rik.
Og den som er rik vil ha seg
eit hus som er såleis bygt
at alle som høyrer til huset
kjenner det godt og trygt,
og såleis at framande gjerne
kjem innom dørene der
og auker den rikdom som finst der før
med alt det dei sjølve er.
Fattig var du om aldri
i livet du kjenne fekk
at mellom deg og dei andre
levande straumar gjekk
av tillit og varme som styrkte
kvart band som til livet deg batt,
og lar deg få kjenne, når alt blir
gjort opp,
at meir enn du gav, fekk du att.
av Haldis Moren Vesaas
