Refleksjoner og Øieblikk

Les gjerne fra  Refleksjoner :) : Riksrevisjonens rapport og sykepleie

Minstejenta har hatt bursdagsselskap og i forkant har hun meget tydelig påpekt urettferdigheten i at storesøsknene har fått mye kulere bursdagskaker enn hun. Og det har hun jo rett i. For jeg har i grunnen gått lei av dandering og pynting av kaker som blir beundret i noen få sekunder og som deretter ikke spises av en brøkdel av gjestene. Det er boller, gele og brownies som duger. Kort oppsummert så har jeg lagt bak meg ca. 40 barnebursdager og har etterhvert inntatt en noe lavere skulderføring i forkant. Det enkle blir det beste. Bordpynt, ballonger og kakepynt er oppskrytt og dyrt. Og bursdagsbarnets lykke måles kun i om de som kommer er i stand til å være venner og kose seg de to timene partyet pågår. Og storesøsknenes engasjement underveis i selskapet.

Toppen av lykke 2! Storesøster som stiller opp som «bløtesvamper-mål» 

Toppen av lykke 3: Storebror som stiller opp og står i boksen går. At han er godt betalt for tjenesten betyr ikke allverden for den som er 10 år.

Vel, som sagt, det var under en koselig stund da vi satt å så på bilder at 10-åringen observerte kakeurettferdigheten. Og familiens lille trommis legger inn en tydelig bestilling på trommekake… 

Sukk!!!! Jeg er jo svak for det lille vesenet. Og på bursdager holder ikke «godt nok», da duger bare mors beste…

Dette skal altså bli en tromme etterhvert….

Let`s google og se hva vi finner. Dobbeltsukk! Dette blir dyrt! Og vanskelig! Ser for meg min egen mor da hun heiv en eller annen julekakedeig i veggen i frustrasjon over umedgjørlige bakervarer, underlag og kjevler. Ikke umulig pappa fikk noe av skylda for mislykket kjevling han også. Jeg forbereder meg med andre ord på fiasko, innstiller hodet på at fondanten sikkert havner i søppelbøtta. Og baker en brownie i forkant for å være på den sikre siden. 

Etter to timer med intens konsentrasjon, kjevling og forming står jeg nokså overrasket og beundrer resultatet! Jøss! Tilbøyelig til å forelske meg i fondant som jeg aldri har tatt i før, og tenker i et ørlite sekund at dette var jo gøy - hvem vet, kanskje kule kaker får en renessanse i heimen…?

Se der ja! Mulig litt bulende tromme, men absolutt innafor tenker jeg! 

Vel, nå er bursdagen over. Kaken ble beundret noen sekunder, tiåringen var tydelig stolt - hva kan vel glede et mammahjerte mer. Og fondanten - ja den havnet der jeg fryktet: rett i søppelbøtta - ingen spiser det søte klisset der. Den funker best som pynt. Spiselig? Ja! God? Nei! Og som 40 barnebursdagers erfaringer har vist meg: brownies, gele og boller frister småpiker best. 

Rett i søpla! Bra de likte innholdet i tromma da...

Dermed sier jeg takk for meg med kakeshow! Rettferdigheten seiret denne gangen - fornuften ikke. Men nå er det altså slutt! 

Ja, det er drøyt tidlig, vet jo det! Men den smaker fortreffelig godt i år også! Erklærer herved julebrussesongen for åpnet! Og jeg har hørt rykter om at pepperkakene kommer i neste uke :) 

Nyt øyeblikket! 

Les gjerne siste fra mine Refleksjoner :) : Riksrevisjonens rapport og sykepleie

Laila :) 

Tweet

Les gjerne siste fra mine Refleksjoner :) : Riksrevisjonens rapport og sykepleie

Det har vært noen fine dager her på Neset. Avslappende. Nesten så jeg har kjedet meg innimellom. Men det huset er som skapt for å kose seg og nyte friheten. Men det har vært noen anderledesdager også. Ungdommene valgte å bruke ferien sin til andre ting enn hva mamma og pappa, småsøsken, Neset og Osen kunne by på. Og da blir feriedagene og hyttelivet noe anderledes enn vi er vant til. 

Storesøster velger byliv og venner halve høstferien, noen dager på Neset var nok denne gangen

Her har de trødd på barføttene sine sommer etter sommer, tatt sine første svømmetak, hoppet uendelig mange hopp i trampolina, gått turer i fjell og fjæra, spist rabarbra med sukker på, plukket bær, ligget i telt, spilt ludo, yatzy, trivial, monopol og Risk. Laget vafler og puslet puslespill, bygget uendelig mange legohus og biler, hatt rollespill med oldemors og olderfars gamle klær, feiret jul og påske. Og de har kjedet seg. Mange timer har de kjedet seg her.

Når dagene blir lange, og huset stillere gjelder det å finne alternative sysler

Helt siden de var bittesmå har de vært med hit - som regel med glede. Nå har det endret seg - og jeg blir litt vemodig ved tanken - vet at fra nå av er ikke vi  nødvendigvis førstevalget i ferier og helger. Og med det innser jeg at årene har gått, den tiden da vi ble vekket om morgenen av to små som kom  krypende opp i senga vår og forlangte oppmerksomhet er over for lengst. Nå sier jeg godnatt til dem og ber dem slukke lyset før de legger seg. Og morgenstunda får jeg stort sett for meg selv. De ringer meg mest for å høre om de kan få penger, eller en sjelden gang i forbindelse med bønn om krisehjelp når de plutselig oppdager at de har samfunnsfag- eller franskprøve dagen etterpå. Og det er klart jeg hjelper dem. Det er en bekreftelse på at jeg fremdeles trengs, jeg er nyttig og jeg duger. Og av og til har de behov for en prat om det som opptar dem, enten det er fra skolegården eller at annet sted i verden, og av og til har de heldigvis behov for ei skulder å gråte på også.

Men akkurat denne ferien trengte de mest av alt å være foruten oss - de ville ha litt tid for seg selv og være med venner. Jeg forstår det. Så får vi andre kose oss på Neset som best vi kan. Ingen tvil om at to-tredeler av familien mangler, det blir stillere og tommere. Så får vi være glade for at de to yngste blir med med glede enda noen år til. Og jeg vet at før vi aner ordet av det er Neset igjen den beste plassen som finnes. 

Lillesøster har overtatt vaffelstekinga etter storesøster 

Det gjelder å nye øyeblikkene mens de er der! 

Les gjerne siste fra mine Refleksjoner: Riksrevisjonens rapport og sykepleie

Stort sett er jeg fornøyd med meg selv og livet mitt. Jeg har et liv som er godt for meg og mine. Vi har et fint hus. Jeg har en jobb som jeg trives godt med. Jeg har en familie som betyr mye for meg og jeg vet jeg betyr mye for dem. Jeg har klær både sommer- og vinterklær, litt til turbruk, og litt til finbruk. Jeg spiser meg mett hver eneste dag, og velger stort sett selv hva jeg skal spise. Jeg ser grei nok ut, har pene øyne, og så pynter jeg litt på sannheten når jeg sier jeg har noen kilo for mye - jeg har egentlig mange kilo for mye (sett fra et helseperspektiv), men har passert førti og tenker at så lenge jeg ser meg i speilet og kan smile til meg selv, ja, så er jeg fornøyd, også med kroppen min. 

Og så er det selvsagt noen dager som ikke er like ok. Det hender seg jeg ikke er på toppen av meg selv, det hender seg at mannen ikke viser seg fra sin beste side, og sannelig er det dager da ungene ikke er de englebarna jeg liker å tro at de er. Og ikke alle dager på jobb er like bra heller.

Slik skal det være. Opp og ned, innenfor rimelighetens grenser, og jeg kjenner at jeg har et godt liv. Blir det for mye ned trenger jeg hjelp, noen å snakke med, en armkrok å gråte i. En skulder å hvile på. Noen som sier at det går over, og at jeg duger. At jeg er bra nok. Slik tror jeg det er for de fleste av oss. Og blir det for mye opp kan en liten nedtur justere kursen litt. Yin og yang - vi trenger balanse. 

For mange år siden droppa jeg reklame i posten, fordi det ble så mye søppel som jeg ble lei av at samlet seg i hauger. Det gode resultatet av dette var at jeg plutselig ønsket meg mindre ting. Stua mi ble fin nok for meg og familien. Jeg ønsket meg ikke nye klær så lenge de jeg har i skapet duger til sitt bruk. Behovene ble mindre. Det er en god følelse. 

Fordi noen ønsker å skape behov jeg egentlig ikke har, og de er knallgode på akkurat det, opplever man et konstant sug etter mer, fordi budskapet er at litt mer, litt finere, litt nyere, litt mer moderne, vil få deg til å føle deg litt mer vellykket og litt mer lykkelig. Skape en tro om at litt mer tar bort noen av nedturene. Det gjør ikke det sjø! 

Foto: Laila Øie

Jeg var en snartur innom Narvesen i går, og ble stående ved bladstativet ei stund, i kaffekø. Hjelpe meg! Det perfekte hjem. De perfekte barna. De perfekte klærne. De perfekte treningsformene. Den perfekte hytta. Den perfekte maten. Den perfekte utdanningen. Den perfekte jobben. Den perfekte psyken. De perfekte dyrene. Og den perfekte sminken. Den perfekte julen har allerede kommet. Det perfekte bryllupet. Den perfekte fritiden. Det perfekte ekteskapet. Den perfekte bilen. Ja, nå har jeg sikkert glemt mange. Men det finnes altså et blad for alt. Og alt de gjør for meg er at de får meg til å føle meg totalt mislykket. Jeg har ikke sjangs. Jeg strekker ikke til. Jeg har verken nok penger, tid, evner eller lyst. Jeg vet at en smugtitt i disse bladene automatisk fremskaffer en lyst på noe jeg ikke trenger, men som får meg til å tro at noe blir bedre. De vet hva de holder på med de som lager disse bladene og reklamene, de kjenner hvert smutthull i hjernen vår, de gjør en jobb, og de gjør den kjempebra!. Får oss til å tro at de kan fylle hullene våre. Men det eneste vi oppnår er en ny ting i stua eller et nytt klesplagg i skapet. Og i morgen er atter en dag, og vi vet alle at verken lysestakene eller den nye buksa har makt til bestemme om denne dagen blir opp eller ned.