Jeg har aldri vært noen stor langrennsskientusiast, og jeg har aldri vært noen skiløper, skilabber er vel et mere passende begrep. Klabbing og bakglatte ski har som oftest hatt mest sammenheng med stil (eller mangel på sådan) enn fargen på skismørningen. Det er i slalombakkene jeg har funnet mitt vinterparadis, i full fart nedover, med vind i håret, på stødige ski og sko.
Men så har jeg etterhvert funnet ut at skiturer slett ikke er så verst. Jeg måtte bare finne ut at det er ikke er en konkurranse. Etter å ha håvet inn pokaler fra Nardorennet på størrelse med vakteleggeglass og i årevis har sett ryggtavla på resten av familien på vei opp bakkene i fint driv, mens jeg strevde med klabbski uten å gjøre et minste forsøk på å stenge skriking og tårer ute, så har jeg omsider innsett at sisteplassen er min, så lenge skiene er lealause og bakkene går oppover. Og i det øyeblikket jeg innså det, og godtok det, ja så ble det slett ikke så verst. Nå kan jeg ta den tiden jeg vil oppover, suse avgårde neover og nyte appelsinen, sola og friheten til å sitte akkurat så lenge jeg selv vil i en snøskavvel. Og når skiløypa ligger rett utenfor husveggen så er veien opp av sofaen kort.
Nyt øyeblikket!
Laila :)
