Det blåser kalde vinder over landet vårt for tiden. Og jeg kjenner at jeg fryser. Men i går var jeg på Støttekonsert for Abassifamilien i Vår Frue Kirke. Kirkerommet var fylt av varme. Varme fra engasjerte, sinte, sorgfulle, frustrerte og sterke ungdommer som mobiliserer det de har av krefter i kjærlighet til sine venner som om et par døgn må flytte hjemmefra og til et ukjent, farlig og særdeles kvinnefiendtlig land på andre siden av jordkloden. En velintegrert og ressurssterk familie er ikke verdig en plass i verdens rikeste land, av innvandringspoltiske hensyn. I dette landet, Vårt Lille Land, har vi valgt en politisk retning som setter sterke menneskelige hensyn til side, av poltiske hensyn!
Min 18 år gamle datter sa etter konserten at hun er glad hun ikke er voksen, da hadde hun skammet seg, og at vi er alle ansvarlige for den retningen politikken har tatt. Og jeg erkjenner at hun har rett, jeg bøyde hodet i skam i Vår Frue kirke i går. Varmen og engasjementet fra ungdommen og artistene gav rom for ettertanke.
Og tankene vandret tilbake til tiden etter 22. juli 2011, til det grusomme som samlet oss i felles sorg. Til ungdommene som ble angrepet, skadet og drept fordi de trodde på solidaritet, nestekjærlighet og likeverd, uavhengig av hvor du kommer fra. Ordene fra Nordahl Grieg som ga trøst og styrke; «Kanskje du spør i angst, udekket, åpen: hva skal jeg kjempe med hva er mitt våpen?»
Og så slo den fryktelige tanken ned i meg, helt uten forvarsel, som et lynskarpt sverd av is: «lykkes han med prosjektet sitt, han som drepte fordi han mener at Norge bare er for nordmenn?» En tanke jeg så inderlig skulle ha vært foruten, men som satte seg fast.
Men ungdommene fra i går, de som samlet seg rundt sine venner og medelever, for å gi dem kjærlighet på den veien de nå må legge ut på, de gir håp. Håp for fremtiden. Jeg setter min lit til dem. Men jeg tror den oppvoksende generasjon vil se tilbake på oss med dømmende blikk.
«Her er ditt vern mot vold, her er ditt sverd: troen på livet vårt, menneskets verd…»
I dag er det 8. mars, Den internasjonale kvinnedagen. Om noen få dager må den unge kvinnen Taibeh reise til Afghanistan fra Norge, 3 måneder før hun får avlagt eksamen fra videregående skole. Med seg har hun en drøm om å bli lege. Hvis Taibeh og familien hennes ikke finner en vei ut av Afghanistan på ett eller annet vis, så er sannsynligheten for at legedrømmen hennes forblir en drøm. Men jeg tror jeg velger å bevare håpet, fordi vi har slike ungdommer som stilte opp i Vår Frue kirke i går.
«Elsk og berik med drøm alt stort som var! Gå mot det ukjente, fravrist det svar»
Laila
