Øieblikk
Nyladet
Etter gode påskeferiedager er motor og batteri fulladet. Kjenner at jeg er heldig, og vet å sette pris på det. Fine dager på Neset med mann og fire fine unge mennesker som fyller huset med underfundig humor, latter og spennende diskusjoner om fred og terror og religion og sånn…Og innimellom god mat og drikke og påskegodt så har det sannelig blitt tid til noenrunder utendørs også. Boksen går etter mørkets frembrudd eller hopping på bergnabber og fjellknauser rundt omkring i sol og regn, pølsegrilling og Kvikklunsj til kaffen, og selvsagt appelsin. Koselig besøk av gode naboer og fjerne slektninger, mastermind og ludo, filmer og en god bok. Ikke særlig originalt, ikke særlig spennende. Kjent og kjært, uten ambisjoner, krav og forventninger - rett og slett bare god gammeldags påskekos!
Nå ser jeg fram til å komme tilbake på jobb, til gode arbeidsdager med fine kollegaer på den beste arbeidsplassen jeg kan tenke meg.
Her er noen små øyeblikk fra påska mi :)
Lag dine egne fine øyeblikk!
Laila :)
Påskekos
Gode dager med fri, bare være sammen med de kjæreste på den beste plassen vi kan tenke oss. Ingen forventninger. Ingen krav. Bare ha fri og gjøre som man vil. Turer ute uten de store ambisjonene. Rødvin til kvelds, med litt godt i skåla :) Det er det som er så fint med påska. Fri for krav, forventninger og ambisjoner.
«In life you are either a passenger or a pilot - it´s your choice»
Ønsker deg og dine ei fortsatt god påske! Nyt Øyeblikkene!
Laila :)
Jeg hadde glemt hvor fint det kan være på skitur
Jeg har aldri vært noen stor langrennsskientusiast, og jeg har aldri vært noen skiløper, skilabber er vel et mere passende begrep. Klabbing og bakglatte ski har som oftest hatt mest sammenheng med stil (eller mangel på sådan) enn fargen på skismørningen. Det er i slalombakkene jeg har funnet mitt vinterparadis, i full fart nedover, med vind i håret, på stødige ski og sko.
Men så har jeg etterhvert funnet ut at skiturer slett ikke er så verst. Jeg måtte bare finne ut at det er ikke er en konkurranse. Etter å ha håvet inn pokaler fra Nardorennet på størrelse med vakteleggeglass og i årevis har sett ryggtavla på resten av familien på vei opp bakkene i fint driv, mens jeg strevde med klabbski uten å gjøre et minste forsøk på å stenge skriking og tårer ute, så har jeg omsider innsett at sisteplassen er min, så lenge skiene er lealause og bakkene går oppover. Og i det øyeblikket jeg innså det, og godtok det, ja så ble det slett ikke så verst. Nå kan jeg ta den tiden jeg vil oppover, suse avgårde neover og nyte appelsinen, sola og friheten til å sitte akkurat så lenge jeg selv vil i en snøskavvel. Og når skiløypa ligger rett utenfor husveggen så er veien opp av sofaen kort.
Nyt øyeblikket!
Laila :)