Refleksjoner og Øieblikk

For et par dager siden tikket følgende mail inn i mailboksen til Mr. Utrolig:

Kjære Jørn Ketil Øie

Denne mailen skriver jeg til deg ang vår nåværende Netflix situasjon. Det har seg slik at pga din avgjørelse om å avslutte Netflix abonnementet har jeg blitt opprørt grunnet seriene jeg er midt inni. Hvordan ville du likt om jeg stoppet en film i midten av en spennende scene eller om jeg hadde slettet favoritt spille ditt på iPhonen din? Dette er følelsen jeg sitter igjen med og det påvirker ikke bare meg med også omgivelsene mine. Om du ønsker det beste for vårt lille samfunn anbefaler jeg at du revurdere avgjørelse ang Netflix.

MVH

Pernille Øie

Sendt fra min iPhone

Jeg kan nyansere bildet noe med å fortelle at tenåringens opprørte sinn sannsynligvis også er noe preget av at internettet vårt så sitt snitt til å ta en aldri så liten kunstpause midt i vinterferien. Husets yngre medlemmer som har tilgang til 4G har i løpet av 2-3 korte dager brukt opp sin månedlige, relativt rause datamengde, som direkte følge av mangel på nettilgang. Og stemningen i huset er til å ta og føle på når familiens forsørgere kommer hjem etter endt arbeidsdag. 

Vel, Mr. Utrolig tar hendvendelsen på sedvanlig alvor, og sender umiddelbart svar til den opprørte tenåringsdatteren. Som firebarnsfar har han erfart at det lønner seg. 

Hei Pernille

Etter å ha lest dine følelsesladede og hardtslående argumenter har jeg bestemt at denne saken skal inn som ekstra post på neste familieråd.

Du vi bli invitert for å utdype saken nærmere.

Mvh.

Mr. Utrolig

Skuffet tenåringsdatter

Husets mor, Elastica, fanger opp alvoret i situasjonen og innser at vi ikke kan vente til neste ordinære familieråd, bestiller pizza og innkaller til ekstraordinært familieråd. Heldigvis har 12-åringen bakt brownie i dag (i mangel på datafasiliteter i huset må man jo finne på andre ting å gjøre midt i ferien), slik at vi også har noe søtt å fylle på underveis. Vi innser at møtet kan bli av de alvorlige og lange…da er det greit med påfyll.

Etter at Tenåringsdatteren har fått lagt fram sin sak, der vi får forståelse av at det er fraværet av Friends og en ny serie referenten ikke fanger opp navnet på som er mest opprivende, får alle taleberettigede mulighet til å ytre sitt syn på saken. For Elastica er dette den verste delen i familieråd. Det er her hun står i fare for å velte sin klokkeklare tro på at Netflixbeslutningen er riktig. Barnas evne til å trille henne rundt lillefingeren utgjør absolutt en reell fare for at vedtaket står for fall…

Ofte er det slik med meg, at de sterkeste inntrykkene og ettertankene kommer i de små møtene med barna. Den enkle, nakne og ofte brutale sannheten de formidler med sitt enkle språk. Klassetrinnet til minstejenta Solveig skal ha konsert neste uke. De er en sangglad gjeng, og vi som har hørt dem er enige om at de stiller i en klasse for seg selv når det gjelder skolekor. 

Solveig fortalte stolt at denne gangen koster konserten penger, 100 for voksne og 50 for barn. Inntektene skal gå til Flyktningehjelpen, fordi det er så mange barn som trenger hjelp nå, og derfor fant de ut at dette var en fin måte å gjøre noe for de barna som har det vanskelig og er redde akkurat nå, fordi det er krig i hjemlandet deres. 

I dag kom hun hjem med plakaten, og jeg spør som alltid før skolekonsertene hvilke sanger de skal synge. Og som alltid er hun hemmelighetsfull, men røper at det er sanger om fred og at hun skal synge solo i litt av en sang jeg aldri har hørt om før. Hun kan den ikke helt enda, men vi finner den på nettet, og med sin klokkeklare stemme synger hun seg gjennom en sterk tekst. «Det er ikke så lett å få til hjelpe andre mennesker mamma, så dette syns jeg var en fin måte». Vi har snakket mye om det her hjemme, hvordan vi kan hjelpe, hva vi kan gjøre. Og det er ikke så lett, hun har rett i det. De er så langt unna oss, de er så mange, men hvis vi alle gjør litt, så hjelper det ganske mye til slutt. Vi har vel alle litt vi kan avse. 

Jeg gleder meg til konserten på onsdag. Og jeg vet at det blir en sterk opplevelse. 

Song Of The Kit 

See a child standing there in the rubble and the dust,                                                                  He is standing all alone, there is no one he can trust,                                                                   The soldiers took his father and his mother ran away,                                                                         It´s a politicians game and he doesn´t want to play.

So take this child by the hand and lead him back to love,                                                             Leave the fear and misery behind,                                                                                                  Take this child by the hand and lead him back to love,                                                                  Show him that people can bee kind.

See a child standing there with hunger in his eyes,                                                                             He is standing all alonewhile a nation slowly dies,                                                                             He know that he is hungry and he doesn´t understand,                                                               There are just too many people in this dry and barren land.