Så var det over. Mai-eventyret jeg må innrømme at jeg så en smule mørkt på. Jeg kan pustet lettet ut, vi kom oss gjennom, og jeg mener vi besto også. Og tilbake sitter jeg, takknemlig for at jeg har så fine mennesker i livet mitt, disse fire som begynner å vokse til. Det er liksom først nå det slår meg at det er sant det alle har sagt - tida mens de er små går så altfor fort. Plutselig bretter de ut vingene sine og flyr avgårde. To russ, en konfirmant og minstejenta som snart er ferdig med barneskolen.
Vi valgte å holde hus og garasje åpen for russen med venner. Må innrømme at jeg angret litt på det innimellom, men du verden så morsomt det har vært, å få ta bittelitt del i denne tida sammen med dem. Det har blitt noen bilturer rundt i byen, i sene kvelds- og nattetimer. Å våkne på morgenen med en iskald redsel fordi de ikke ringte i løpet av natta for å bli henta, men kom seg hjem på egen hånd - « Ligger de i senga si nå??» Den småbekymrede mora som innstendig ber hele gjengen om ta vare på hverandre i det de danser glade og bekymringsløse avgårde til bussen… «og skulle det være noe er det bare å ringe -uansett». Man blir ikke uthvilt av sånt!
Midt i mai skulle det også feires konfirmasjon. En stor dag i et ungt menneske sitt liv. Og en stor dag for oss som er foreldre. Det hører med litt forberedelser til slike dager, og mangt det skal tenkes på,tale, pynt, klær, blomster, sang, kaker. Det ble en fantastisk dag i Olavshallen og ute på Munkholmen. Jeg var så stolt at jeg kunne sprekke. Når hun holdt velkomsttalen sin. Når hun pratet voksent med gjestene sine. Og når hun var barn nok til å ha det artig med venninna og lillesøstra si. Så glad og lettet jeg var da dagen endelig kom. Etter en måned der jeg omtrent bare hadde eksistert for å ta fatt på neste oppgave, en måned der øyeblikkene bare forsvant i de hundre gjøremål. Så da jeg endelig tok det inn, i Olavshallen, da vi skulle synge Din tanke er fri så fikk bare tårene renne fritt. For man lever ikke, på ordentlig, om man ikke tar inn øyeblikkene, men bare løper av gårde til neste post på programmet. Resten av dagen kunne jeg bare nyte, kose meg og skinne i solstrålene fra konfirmanten.
Og så kom 17.mai. Med ei lita korpsjente så er det full fart fra tidlig morgen. Og før dagen var omme hadde hun holdt en nydelig 17. mai-tale på skolen sin. Selv sto jeg i byen og ventet på russetoget, og kunne ikke annet enn ønske henne lykke til før hun dro avgårde. I talen sin snakket hun om hvor heldige vi er, vi som har en egen grunnlov, med frihet og rett til å ytre oss, og oppfordrer oss til å ta vare på medmennesker rundt oss. Og, ja, jeg innrømmer at jeg er stolt! Og i det hundrevis av glade, slitne og skitne russ passerer i årets russetog så kan jeg ikke hjelpe for det, jeg blir rørt, med tanke på så heldige vi er i dette «vårt lille land», vi er frie mennesker med tilgang til alt vi måtte ønske oss, og mer enn det. Derfor kan russen hoppe rundt i toget på 17. mai, derfor kan noen konfirmere seg i kirka, og andre humanistisk, og derfor kan jenter spille trommer i korps.
Nå sitter jeg på hytta og tar meg tid til å ettertenke litt, og nyter små, nydelige vårblomster i grøftekanten.
Nyt øyeblikkene, det er de som er selve livet!
Laila :)
