Øieblikk
Farmor
På rom 411 på et av byens sykehjem ebbet et langt liv ut i natt. Farmor sovnet inn, 90 år gammel. Hun døde på et vis slik hun levde, stille, og omgitt av sine nærmeste.
Farmor var en person som alltid var der, for oss alle, på sin egen, stillferdige måte. Seks barn fikk hun og farfar, 14 barnebarn og 26 oldebarn. Hun var familiens naturlige midtpunkt. Uten å sette seg selv i sentrum. For henne var det det å være sammen som var det viktige.
Farmor Solveig med lille Solveig
Sett med mine, et barnebarns øyne, så har farmor levd livet sitt gjennom familien sin. Hun har alltid husket oss alle, hadde inntil det siste oversikt over hver og en. Oldebarn på reiser, hvem som står for tur til å konfirmeres, skole, arbeid og bursdager og hvor gamle vi har blitt. Til og med den lille som enda ikke er født hadde hun tanker for.
Hun var liksom alltid på farten, farmor, når vi kom på besøk da vi var små. Sendte rundt de velfylte kakefatene, og sørget for at glass og kopper fikk påfyll. Eventyrlige julaftener. Og for ikke å snakke om når hele slekta invaderte den julevaskede stua hennes på lille julaften i mange år. Farmor fylte på kakefat etter kakefat, med 3 ganger 7 sorter perfekt julebakst. Og alle de små fikk godteposer fylt med kjærlighet og klementin. Turer i skog og mark, på jakt etter bær. Alle var med, store og små.
Da jeg var liten gikk farmor alltid med kjole og forkle. Jeg husker hvor overrasket jeg ble da vi skulle på bærtur hele slekta, og farmor hadde på seg bukser! Det trodde jeg faktisk ikke var mulig. I hodet mitt var det som om hun fikk føtter den dagen.
Farmor var et raust menneske. Jeg kan ikke huske å ha hørt henne kritisert andre for hvordan de velger å leve sine liv. Hun var et fredens menneske, konflikt og ufred var ikke for henne. Et stille forbilde.
Da mine barn var små, og jeg kjente motløsheten trenge seg på, når jeg var sliten, trøtt og bekymret så hadde farmor en egen evne til finne de rette ordene. De få ordene jeg trengte å høre. «Ja, man blir sliten» «Du er god nok» «Det er slikt som skjer» Det var kanskje ikke ordene hun sa, men måten hun sa dem på, som gav slik en trøst, og løftet meg opp fra motløsheten. Hun skrøt ikke å sa at jeg var flink. Og det var kanskje nettopp det, at hun sa at jeg var god nok, som var så godt å høre, det er ikke noe krav bak det. Slik kunne skuldrene senkes. Samtidig som jeg måtte gjøre meg noen tanker om hvordan hun greide hverdagene sine. Hvem gav henne styrke til å gå på neste dag?
