I går var jeg med minstejenta på klatretrening. Hun hadde vondt i hodet før vi dro, og var litt «dussemang». Da er det godt at mamma venter i sofaen på Klatresenteret. Selv var jeg heller ikke helt i storslag, men var godt forberedt, med varme klær, et gedigent skjerf og tjukke ullsokker og et par paracet innabords og en god bok som hyggelig følge. Innimellom kaster jeg små blikk bort på Sola mi og ser at hodepinen har lettet og hun koser seg i klatreveggen. På slutten av økta ser jeg hun befinner seg langt oppe i veggen. Og hun strever. Strever med å finne fotfeste. Strever med å nå nye klatretak med de små nevene sine, som skal bringe henne til topps. På bakken står en dyktig og oppmuntrende trener, han gir råd og støtte. Hun gir seg ikke, holder på lenge. Endrer strategi. Litt fortvilet en liten stund, men tar fatt igjen. Jeg vet litt om hva det koster å henge der oppe i veggen å ikke finne trygge grep, å ikke vite hvilken vei du skal velge, men ser at målet er forsvinnende nært. Sola mi greide det til slutt! Hun fant en vei til toppen, hun nådde målet og etterpå spratt hun så glad og lettet nedover veggen. Vel i bånn slår hun «high five» med treneren sin - de vant litt begge to, stolte og glade kunne de si «ser deg neste mandag»!
Det er mye vilje her! Foto: Laila Øie
Det er ofte det det handler om: å vite hva målet er, å ikke gi opp, finne nye veier og prøve på nytt. Enten det er snakk om noe man vil ha gjennomført privat eller på jobb. Det handler om å sett seg mål og ikke gi opp. Slik ble det en verdifull stund for meg nede i klatrehallen i går. Jeg fikk se seieren til ei lita ei som har store behov for seire om dagen, samtidig som jeg selv ble minnet på noe veldig viktig.
Grip øyeblikket!
Laila :)
