Det er travle tider før skolene tar ferie. Avslutninger må markeres, bursdager må feires før alle reiser bort, fotballkamper skal utkjempes - og mor og far henger med, i stroppene, som de moderne, engasjerte og korrekt tilstedeværende foreldre vil helst vil være. Det tilbakelegges noen mil i bil, vi strekker oss langt for den yngre tropp. Og det er alltid like gøy å være, nesten iallefall! Selv skal vi jo trenes også, helst skjer det i tidlig morgengry, eller på sene sommerkvelder.
Men i denne hektiske hverdagen er det nødvendig å finne seg en ørliten frilomme engang i blant, et sted hvor man kan tillate seg å la alle tanker fare avgårde med vinden, og kjenne på følelsen av bare å være til.
Selv finner jeg denne ro og frihet ved havet. Å se på og lytte til de evige bølgene som slår mot steinene. Tangen som duver lett i bølgeskvulpet. Å se ut mot det som fortoner seg som evigheten, bare hav, så langt øyet rekker.
Det blir langt å dra for å se på storhavet fra her jeg bor, men Trondheimsfjorden er en utmerket erstatning. Den oppfører seg titt og ofte som om den var et hav, stolt og stor, og nesten fri for holmer og skjær. Å sitte slik tett ved elementene gir en egen stemning. Havet tar, men det gir også
I går fant jeg meg ei lita strand, bare meg og fuglene som var der.
Der fant jeg en stor pose, fylt med energi til å ta fatt på neste post på programmet!
Grip øyeblikket!
Laila :)
