Det var slektstreff i går - for etterkommerne etter Oldeforeldrene min på Farfars side. En kveld med rom for å møte mennesker man gjennom slektskap deler et fellesskap med. Jeg nøt hver minutt - ikke bare fordi jeg selv hadde det hyggelig, men fordi jeg så at det hadde de andre også. Det ble en kveld som betydde noe for mange. Fra 15-åringen til 90-åringen.
Vi var fire generasjoner som var samlet, i ei slekt med lange tradisjoner for samles. Oldemor og Oldefar fikk 12 barn på 25 år. De vokste opp tidlig på 1900-tallet. Uten tilgang på engangsbleier, ferdigmat og vaskemaskin. Uten samme muligheter for helsehjelp som vi har i dag. Og helt sikkert med de samme utfordringer foreldre opplever både når det gjelder trassalder og tenåringshormoner. Og bekymringer som bare foreldre kan ha. Barn som skal trøstes og snakkes med, og barn som skal muntres opp eller settes grenser for. Tenk det! 12 unger. Og etterhvert et ukjent antall etterkommere. 
Jeg har tenkt mye på Oldemor: Hvordan var hverdagene hennes? Hvordan var hun? Og hva drømte hun om? På bildene ser hun ut som en snill, bestemt og klok dame, med hjerte og rom for alle. Full av energi, pågangsmot og styrke! Hva bodde i henne? Hvor tok hun den fra - styrken til å klare hver dag?
Det ligger i slekta å være lettrørt - var Oldemor det også? Jeg vet de var utpreget sosiale, Oldemor, Oldefar og alle ungene deres. Og etterhvert som familien ble større, når svigerbarn og barnebarn kom til ble det etterhvert mange anledninger for å treffes. Og det ble mange som skulle samles hver gang. Det var selskaper, bærturer og skiturer, arbeidsdager og fridager. Alltid mange samlet. Store og små - i skjønn forening. Og skulle noe feires så var likøren aldri langt unna. Slik var de. Og jeg er stolt av å være en bitteliten del av det - mange tiår senere.
Selv var jeg så heldig å vokse opp på Nardo, midt i blant fire av de tolv søsknene fra Sollyst. Jeg ble godt kjent med og interessert i slekta på den måten. Og det kjentes alltid trygt å dem alle der, rundt oss. På slekstreff i går fikk vi alle anledning til å bli bedre kjent med røttene våre, og særlig for den yngste generasjon var dette verdifullt. Firmenninger som møttes for første gang i går, og som bestemmer seg for å holde kontakten etter denne kvelden, fordi de opplevde et fellesskap, blant annet i det å ha samme tippoldeforeldre. Yngre generasjoner som kanskje forstår mer av seg selv fordi nå vet litt mer om hvor de kommer fra
Det er over femti år siden de to gamle levde - enda finner etterkommerne glede i å samles «Det som såes gjennom alle år - vokser nok mens tiden går» som vi synger i vår egen slektssang. Og som en av gjestene så klokt sa i sin tale i går: «En dag skal vi alle dø. Mens alle de andre dagene skal vi leve.»
«For å forstå hvem man er må man vite hva man kommer fra»
Kjære slektninger! Tusen takk for en fantastisk dag i går!
Laila :)
