Øieblikk fra Lailamora

Øieblikk

Påskevemod

Påska 2019 går fort mot slutten. Gode feriedager på hytta er tilbakelagt, det har blitt tid til lesing og spilling, turer i fjæra, litt TV-titting og mye god musikk. Tradisjonell påskekost hører også med.

Men det er med ett vist vemod jeg ser tilbake på årets påske. De som en gang var små har blitt store. Familiepåsken med to store og fire små har blitt til to voksne og to tenåringer. De to siste foretrekker bypåske, venner og jobb.

Turlivet er ikke helt det samme. Det er ikke like spennende å leite etter skjell og steiner i fjæra, det er ikke like lett å la seg begeistre over en oppspist kråkebolle eller turmerkepinner. Før kunne vi løpe om kapp mellom pinnene og slik komme oss nærmere og nærmere målet nesten uten at vi merket at vi beveget oss. Det er bare minstemor som prøver å tviholde på gammel turmoro, men selv hun innser at det er ikke helt det samme uten en lynkjapp storebror som vinner over alle i kappløpet om hver eneste pinne.

Og påskeeggjakten som før var omhyggelig planlagt, egg både ute og inne, godt gjemt. De spente fjesene til de fire små som, om mulig, våknet enda tidligere enn vanlig. Påskeaften - den dagen selveste påskeharen er ute på tokt. Det er ikke helt den samme entusiasmen å spore hos to halvtrøtte tenåringer som kommer slepende ned i stua og vet at skal de påskeegg, så er det bare å starte jakten på eggene som mamma har tatt seg bryet med å fylle og gjemme et sted inne eller ute.

Og det å være seks, seks rundt bordet til middag, seks som er med på Monopol. Ingen tvil om at de er savnet de to største. Det er heller ingen tvil om at det er sånn det skal være. Men følelsen av vemod ved de årene som har gått, de minnene som er skapt, den tiden som ikke kommer tilbake, den sitter i mammahjertet den dagen vi pakker sammen og ryddder oss ut av påska 2019. Takknemlig, for de gode dagene vi har hatt her på Neset nok en gang.