Refleksjoner og Øieblikk

10. mai 2020 var datoen vi fikk da vi meldte inn Solveig til konfirmasjon. Minstejenta vår har vel i grunnen ventet på denne dagen helt siden storesøster Pernille ble konfirmert. Men så ble det ikke konfirmasjon, istedet ble det koronatid, og denne søndagen blir en helt vanlig søndag. 

Jeg vet det nok, hvordan hun har sett for seg denne dagen for sitt indre. Forestilt seg selv i bunad. Forventninger til selskap, seremoni, taler, gaver og sang. Vi husker det vel alle sammen, hvordan vi så fram mot våren vi skulle konfirmeres. Den våren vi skulle bli voksne. Og så må du vente helt til høsten. 

Jeg er imponert over hvor fint hun tar det. Hun og alle andre unge mennesker som denne våren fikk satt ungdomstida litt på vent. 

Det ble ei tid det her, rar og underlig, ei tid der det meste ble satt på vent. I et samfunn som vårt, der vi er vant til å vite hva som skjer i morgen, der vi uten bekymring kan legge planer for påske, 17. mai, sommer, høst og jul. Livet rundt oss er stort sett så forutsigbart at det er mulig å planlegge morgendagene.Vi bor i ett av verdens tryggeste land. Vi har sosiale ordninger som tar vare på oss når vi faller. Det er fred. Og vi har liten grad av alvorlig kriminalitet. Med korona forsvant noe av tryggheten og forutsigbarheten i livene vårene. Viruset truer oss alle og rammer noen. På ulikt vis. 

Det ble ei tid der vi måtte lære oss å vente tålmodig, ei tid der det ble «lite» å gjøre. Ei tid der vår sosiale omgang ble innskrenket til våre aller nærmeste, og ei tid der oppmøte på jobb ikke lenger ble en selvfølge. Og i det ble ei tid der arbeidsgleden vokste og man fikk kjenne på en annen slags  takknemlighet for å ha en jobb. 

Jeg har savnet å gi Mamma og Pappa en klem. Og savnet å ha folk rundt meg. 

I stedet har jeg fått tid. Tid til å sitte rolig. Tid til å ikke gjøre stort eller smått. Men mest av alt; tid til mine aller nærmeste. Til han jeg gifta meg med for snart 20 år siden, og de fire ungdommene våre. I helga kom Pernille hjem også, slik at vi kunne samles på denne dagen som skulle vært Solveig sin, uansett korona. I ettermiddag skal vi gjøre litt ekstra stas på henne. Jeg nyter virkelig å ha disse fire fine nær meg. Det er rart å tenke på at litjpia vår også har kommet til denne milepælen konfirmasjon er. De blir voksne.

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg ser for meg jeg, når vi samles alle sammen. Disse fire unge menneskene har etterhvert fått sine egne liv. Og tid med mamma og pappa er ikke nødvendigvis øverst på deres ønskeliste. Det er jo så klart helt ok. Jeg er faktisk veldig glad for at det er sånn. Det er bare så forbasket vemodig.For av å til vil jeg ta tiden litt tilbake. Den tiden da de var små og sammen med oss hele døgnet. Den tiden vi var de viktigste i livene deres. Den tiden som gikk så innmari fort.