Til topps med Via Ferrata på Drageid 


I dag har vi vært på Drageid med mål om å tre ut av komfortsonen og opp i høyden, til toppen i den nye Via Ferrataen på Drageid. Jeg innrømmer glatt at jeg har vært småurolig og gruet meg hele dagen og prøvde å forberede meg på at dette kunne ende opp med en eller annen slags redningsaksjon der oppe fordi jeg verken kom meg opp eller ned… Men siden Ove Furuvik har satt av dagen for å ta oss med opp, så kan jeg jo ikke feige ut. 

Og for en opplevelse vi har hatt i dag. For en tur! For en utsikt! 

Snakk om å sprenge grenser, langt utenfor komfortsonen. Må innrømme at endel av de stegene jeg tok mot toppen krevde at jeg måtte koble ut den snikende redselen som meldte seg innimellom. Foran meg klatrer tre fjellgeiter som om de ikke hadde gjort annet hele sitt liv (noen av dem har kanskje ikke det heller da..). Selv føler jeg at jeg klamrer meg fast til sikkerhetssutstyret og fjellveggen med neglene. Dypt konsentrert om å gjøre alt slik Ove har sagt. Et lite gløtt ned og jeg vet at panikken meget enkelt kan ta over all kontroll. Men det rare er at jo lengre opp jeg kom, jo artigere ble det. Etterhvert stoler jeg på sikkerhetsutstyret. Og hvert steg blir som en liten seier. Jeg må innrømme at jeg er stolt av meg sjøl. Tenk at jeg gjorde det, 150 meter! 

I kveld smaker rødvinen ekstra godt. Sammen med adrenalinet som bruser i blodet. Dette må gjentas!

IMGP0025

Lettere skrekkslagen før vi går igang 

IMGP0027

Ove og Sebastian

IMGP0037

Jørn på vei til topps! 

IMGP0034

Ove forteller

IMGP0033

En liten pust i bakken mens utsikten og stillheten nytes

TIL TOPPS!!!! 

Disse føttene har vært modige i dag! 

IMGP0050

Full av adrenalin på vei ned :) 


Tusen takk til Ove for at du tok deg tid til å ta oss med på denne turen, for hyggelig selskap og mange artige historier fra Drageid idag. Vi blir gjerne med igjen. 

Ta sjansen og nyt øyeblikket! 

God sommer!


Laila :)  

                                                                                                                                                      © Laila Øie 2015