Det slo meg her om dagen at uansett hvor fordomsfri jeg tror jeg er, og forsøker å være, så ligger de der på lur, klar til å slå til når man minst venter det. Som mor, kvinne og et samfunnsengasjert og reflektert menneske ønsker jeg ikke møte andre med antagelser om hvilke egenskaper de har bare fordi det finnes merkelapper. Jeg ønsker å møte mennesker med åpent sinn, lyttende. På denne måten vil jeg kunne lære og forstå.
Når man møter et menneske, danner man seg raskt et bilde av vedkommende. Til å begynne med er dette bilde nokså fargeløst og intetsigende, men etterhvert som man prater litt får bildet farger. Hva skjer så? Jo, man klarer ikke å la være å ta i bruk de fargekrittene man har med seg i sekken sin, og setter raskt i gang med legge til farger man syns passer på bildet. Disse fargekrittene har man samlet på gjennom livet - i møte med andre mennesker, gjennom media, på reiser, på skolen, i jobb og på fritiden. Vi har lagt disse fargekrittene systematisk og refleksjonsløst ned i forskjellige esker, slik at vi lett finner dem i møte med nye mennesker, og setter farge på nye bilder. Fordi vi antar at de passer med de erfaringene vi gjorde oss da vi sorterte fargekrittene i første omgang. Det skjer faktisk helt av seg selv dette, som om man er styrt av en autopilot.
Jeg prøver virkelig å kvitte meg med denne autopiloten - vi helst at de jeg møter selv skal få velge fargene på sitt bilde, slik jeg helst vil farge mitt. Men det er ikke enkelt dette. Jeg har forsøkt å legge en alarm i sekken min, slik at det ringer en liten bjelle hver gang jeg prøver på å ta dem i bruk, men det er ikke alltid jeg er like oppmerksom og lydhør - det kan hende det er mye bakgrunnstøy og andre elementer som stjeler oppmerksomheten min - hvem vet.
Noen av oss er av en slik art at de finner stor glede å ta i bruk disse fargekrittene. De kalles gjerne mobbere. De har nok mange triste farger i sekken sin tror jeg.
Andre bruker fargekrittene i sinne, bevist og kalkulert, erfaringene deres bærer kanskje preg mørke og vonde opplevelser knyttet til andre mennesker noe som gjør at fargene deres blir sinte, vonde og mørke. Mange kaller dem for rasister.
Så har vi de som bevistløst slenger rundt seg med farger i alle retninger, uten tanke for at de sårer eller legger nye farger rundt omkring i andres ryggsekker. Tankeløst og fordomsfullt.
Vi har heldigvis mange som har evnen til å la fargene ligge stille i sekken. Av og til slipper de kanskje ut. Kanskje tar de i bruk viskelæret av og til også. Med fordel kunne flere av oss lært den kunsten, tenk hvor mye nytt vi hadde fått se om vi hadde evnen til å la den enkelte få framstå som det unike enkeltmenneske man er.
Det finnes kanskje noen svært få av oss som kaster alle fargekritt før de lander i sekken. Jeg tror ikke mange har den evnen, det er jo de erfaringer vi gjør oss gjennom livet som gjør oss til de hele menneskene vi er. Kaster vi vekk alle fargene våre, hva ble igjen da?
Vi har alle et felles ansvar for å forhindre at fordomsfulle ytringer spres. Vi har alle et ansvar for at oppvoksende generasjoner evner å møte anderledes mennesker med åpent sinn, uten et sett av forhåndsbestemte antagelser om hvordan andre er. Vi vet nok innerst inne at det er gjennom egen adferd vi best kan påvirke andre. Det betyr ganske enkelt at hver og en av oss har et selvstendig ansvar for å tenke gjennom konsekvensene av hva man sier og hva man gjør.
Ønsker dere alle en riktig fin dag!
Det hjelper alltid bra på forståinga når fordemmene fell
Halldis Moren Vesaas
- Laila :)
