Har dere lest Riksrevisjonens rapport om styring av pleieressursene i helseforetakene? Jeg må innrømme at jeg på vegne av sykepleiere, helse- og omsorgsarbeidere og hjelpepleiere ble nokså provosert da da Riksrevisor Per Kristian Foss la fram resultatene fra undersøkelsene revisjonen har gjennomført. Hovedbudskapet var at pleieressursene kunne brukes enda mer effektivt enn de gjør i dag ved å styre bemanningen mer målrettet inn mot de dagene i uka det er mest aktivitet (tirsdag, onsdag og torsdag).
Tankene mine gikk umiddelbart til pleiere over det ganske land som hver eneste dag strekker seg langt og lengre enn langt både hva gjelder effektivitet og fleskisbilitet. Og til alle de pleierne som hver dag går hjem fra jobb med dårlig samvittighet for alt det arbeidet de ikke rakk på vakta si.
«Ikke bare de med «lav» produktivitet men også flere av de mest effektive har mer å gå på» sier Riksrevisoren. Og jeg tar meg i undres om han vet hva sykepleie er? «Og liggetiden kan reduseres ytterligere.» Intensjonene er gode: Behandling til flere! Det er vanskelig å være motstander av denne gode ambisjon. Og dette kan vi få til ved å jobbe smartere, fortere og bruke mindre tid på hver pasient.
Og det er da jeg kjenner en krypende redsel for hva som er i ferd med å skje med faget mitt. Ikke for faget i seg selv, men på pasientens vegne. Pasienter trenger sykepleie. Og for å gi sykepleie til pasientene trengs sykepleiere. Hvem som helst kan lære seg å dele ut medisiner. Sykepleie kan kun utøves av sykepleiere. Og sykepleie handler meget kort forklart om å ivareta pasientens grunnleggende behov når pasienten selv ikke er i stand til å ivareta disse på grunn av svikt i helsen. Og der pasienten selv kan ivareta behovene sine- der skal sykepleieren legge til rette for at den som er syk utøver egenomsorg. Dette krever kunnskap, erfaring og sensitivitet.
Jeg opplever at sykepleiens rolle i dens egentlige form er i ferd med å endres til en utførerjobb der det ikke er rom for denne sensitiviteten i den effektive og produktive sykehushverdagen. Jeg tror det er dette krysspresset svært mange sykepleiere kjenner på etter endt vakt. Det vi engang lærte på skolen gjelds ikke lengre, på tross av at dette ligger langt inne i ryggmargen vår. Slik brennes lyset. Og hvorfor holder de ut? Fordi de har en genuin interesse i gjøre sitt ytterste for den som er syk. «Pasientens beste» er ledestjernen. Det handler om å se, og se en gang til - slik som i respekt. Og når vi ser - så ser vi helhet, det hele menneske, det holistiske menneskesynet. Jeg er meg i kraft av hele meg. Dette krever mer tid enn det jeg ser det er rom for i Riksrevisjonens rapport. Den som har kunnskap, erfaring og sensitivitet evner å se behov, iverksette nødvendige tiltak og stille kritiske spørsmål på vegne av pasienten. Den «fysiske» oppgaven kan «alle» utføre etter å ha fått opplæring. Dette er forskjellen på sykepleieren og hvem som helst andre.
Men kanskje er sykepleie i denne forstand for gammeldags i vår moderne, effektive helsetjeneste? Kanskje vi som samfunn ikke ønsker å tilby sykepleie til den som er syk, fordi vi har ikke tid, vi skal behandle mange flere og vi er ikke villige til å betale prisen det koster. Behandling som tilbys i dag er avansert. Pasientene som ligger inne på sykehus er sykere enn før. Flere kan behandles. Og flere skal behandles. Dette krever kontinuitet og stadig fornying av kunnskap. Riksrevisoren mener svaret på utfordringene ligger i mer fleksibilitet fra pleietjenesten. På vegne av sykepleien som fag er jeg grunnleggende uenig. Fordi fleksibilitet er motsatsen til kontinuitet. Og på vegne av pasientene er grunnleggende uenig. Fordi den som er syk har behov for å bli sett, og bli sett en gang til. Også det krever kontinuitet.
Hvis riksrevisjonens rapport skal få bli stående som sannheten og løsningen tenker jeg at vi må endre noen forutsetninger. Vi må skape en utdanning av pleiere som vet hva de går til, som lærer å utføre oppgavene, faget må få et innhold som svarer til hva som forventes av dem. I dag er ikke det virkeligheten. Slik brennes man ut. Og som samfunn må vi tørre å diskutere hva vi i helseforetakene ikke skal gjøre, eller hva vi skal gjøre mindre av, ikke bare snakke om hva vi skal gjøre mer av. Det er politikernes plikt å løfte denne diskusjonen opp og fram i lyset. Jeg vil kjempe for faget mitt, fordi jeg vet at vi som samfunn trenger det.
Jeg må understreke at jeg ikke er motstander av at vi skal bruke offentlige midler på en god og effektiv måte. Som leder er jeg forpliktet til å forvalte ressursene til beste for pasienter og samfunn. Men det finnes grenser for effektivitet, og på et punkt vil kvaliteten påvirkes. Det er det dette dreier seg om for meg. Hva er god kvalitet? Hvordan måles det? Og kan kvalitet på sykepleie måles objektivt? Det som måles blir etterhvert styrende på adferd, og slik gis det som kan måles og telles prioritet, og det er nettopp derfor det er grunn til å si noe om hva sykepleie er og gjøre seg noen tanker om sykepleie gis den prioritet pasientene faktisk har behov for i dagens spesialisthelsetjeneste.
Bilde: www.lorenskog.kommune.no
Kan ikke vi sykepleiere i større grad enn det som har vært vår tradisjon ta et felles tak og løfte faget vårt opp, snakke om og sette ord på hva sykepleie er? Det er vanskelig, men viktig i kampen om ressursene, tiden og faget vårt!
Del gjerne!
Laila:)
