Det har gått over 19 år siden vi bodde under samme tak. Da var det dagligdags å spise frokost sammen, prate, le, diskutere sykepleiefag, gråte sammen, være stille sammen og være fortrolige. Vi koste oss med god mat mat og vin. Vi nøt tiden, og viste at dette var en periode i livet vi ville se tilbake på med takknemlighet og glede, og at den tiden aldri ville komme tilbake. 3 herlige år. Og jeg glemmer aldri hvor vondt det var da studietiden var slutt!
I helga bodde vi under samme tak igjen. Og vi spiste frokost sammen, vi har pratet, ledd og grått. Vi har vært stille, og vi har vært fortrolige. Og vi har sannelig vært innom sykepleiefaget også. Vi har spist god mat og drukket god vin. Vi har nytt hvert minutt. Jeg er så glad og takknemlig for disse tre herlige dagene, og vet at slike helger vil det komme flere av. Samtidig gjorde det veldig vondt å snu ryggen til dem å gå i dag. Det var best å ikke snu seg da.
Det er nok sånn med venner man har kjent på god og vondt og bodd så tett innpå i flere år… vi løfter hverandre - slik virker de i hvertfall på meg. Og det gjør meg rik!
Laila :)
