På vei til hytta, et par dagers etterlengtet vinterferie venter. I godt driv over Osenfjellet drister jeg meg til å klage bittelitt over veikvaliteten - de som har kjørt der vet hva det dreier seg. Det er relativt mildt også, vi er på vei mot vår etter kulde og vinter. Telahiven har sånn smått startet på jobben sin, ikke noe vinterferie på den karen nei! Vel, jeg klager ørlitegranne. Fra nabosetet i bilen kommer det tørt: «I-landsproblem!» Verken mer eller mindre, bare «I-landsproblem». Jeg tar meg selv i bli ørlite granne satt ut, før jeg kjenner at jeg er stolt over denne tenåringsjenta. Ja visst er det et I-landsproblem. Jeg trenger å bli minnet på det en gang i blant, at det meste vi strir med er nettopp det: I-landsproblemer! På humpete vei blir vi sittende å snakke om det vi oppfatter som store problemer i samfunnet vårt, og setter det i andre lands perspektiver. Samtidig må vi snu det hele på hodet også. For selv om mange av våre problemer kan synes banale sett i et globalt perspektiv, så er de allikevel alvorlige i vårt samfunn. En dårlig vei kan medføre store skader. En ungdom som skulker skolen kan få store konsekvenser for framtiden til dette mennesket. Fokus på kropp og utseende i medier har stor innvirkning på menneskers fysiske og psykiske helse.
Vel framme på hytta. På bordet står tulipanene fra morsdagsfeiringen og bukker med hodet. Nå er det vinterferie, og jeg har tenkt å legge alle I-landsproblemer langt vekk. Her skal hvert sekund nytes.
Ønsker deg en fortreffelig dag!
Laila :)
