Det er julaften formiddag, på TV´en er det Tre nøtter til Askepott. Det er stille i huset til Mamma og Pappa på Hitra. Julens fred siger sakte inn over oss alle. Jeg har de siste par ukene snakket med mange slitne mennesker. Jeg har også kjent meg sliten. Vi skal strekke oss langt i desember. Lengre enn ellers.
Jeg undres på om vi hadde vært mindre slitne om vi ikke hadde julen å se fram mot. Jeg tror kanskje ikke det. Vi bruker ikke bare tiden i butikker på jakt etter den perfekte gaven. Vi inviteres til avslutninger på skolene, lysfrokost i barnehager, vi samler slekt og venner, stikker innom hverandre med gaver, treffer de vi ikke ellers treffer gjennom året. Det er travelt ja. Men det er ei tid for samvær. Og det gir energi. Vi renner ikke akkurat ned dørene til hverandre ellers i året, så sånn sett er desember fin den. Det ville vært en trist og mørk måned uten julestria tror jeg.
Sånn er det for oss som har noen. Ikke alle har det. Tantebarnet mitt Eirin skrev noen kloke ord på Facebook i går om ensomhet i julen, hun kom til å tenke på ensomheten når hun så på Grevinnen og hovmesteren: Grevinnen er alene, hun feirer nyttårsaften sammen med tjeneren sin, han gjør sitt beste for at Nyttårskvelden skal bli perfekt for Miss Sophie, slik den alltid har vært… Det er mange som er ensomme, både rike og fattige. Heldivis finnes det finnes noen rause mennesker blant oss, som åpner hjemmet sitt de som ikke har noen å feire julen med. De er forbilder. Jeg beundrer dem.
I løpet av denne desembermåneden har jeg også sett en annen ensomhet. Den ensomheten som barn og unge utsettes for. De som ikke har venner, som har det vanskelig på skolen fordi de ikke er akseptert i flokken. De som ikke har en venn å kjøpe en julegave til. De som er litt utenfor A4-arket og som straffes for det. Eller de som gjør alt de kan for å passe inn i standarden, men allikevel aldri når fram. Eller de som rett og slett bare holdes utenfor. De gleder seg sikkert ekstra til julen, til skolefri. Til dager da de kan slappe av og være seg selv. Til dager da ensomheten ikke er så påtrengende. Når julen er over møter de på skolen med klump i magen, men sikkert med et håp om å finne «Den Ene». Den ene som kan utgjøre den store forskjellen i en tøff hverdag. Det krever mot å være den ene. Kan vi sette slikt mot i våre barn og ungdommer? Det krever faktisk større raushet og mot å være den ene, enn å invitere noen fremmede på julaften, fordi de som er den ene gjerne blir straffet for det - av flokken. De blir ikke høylytt beundret for det, de må gjerne forsvare sine valg. De blir ikke automatisk forbilder blant sine, det hender seg de møter forrakt. Det er verdt å tenke noen ekstra tanker på det. Kan vi sette slikt mot i våre barn og ungdommer? Kan vi kreve det av dem? Ja mener jeg, hva tenker du?
Ta vare på hverandre i julen! La oss bidra til at det blir lettere å ta vare på hverandre resten av året også.
Med de beste ønsker for julen!
Varm juleklem fra
Laila :)
