Han lurte meg ut på tur i dag, mannen i mitt liv. «Blir du med på en liten tur? Du sykler og jeg jogger til det ikke er mer sykkelvei, så går vi et stykke til og så kommer vi til sjøen. I stedet for å sitte bare å sole oss» Det hørtes både koselig og forlokkende ut, og jeg kjenner også at jeg er for rastløs til å sitte i sola hele dagen. Han har tatt denne turen før og vet at den er fin. Jeg tråkker tungt avgårde på Oldemors gamle, girløse DBS, og sprekingen jeg er gift med spretter avgårde som en ungfole på lette ben. Han har helt rett, det er en utrolig flott tur vi har lagt ut på. Langs veien blir vi bare forstyrret av ei og anna flue og noen ungkyr og sauer på sommerbeite. Vi holder følge med en vakker bekk som sildrer så glad på en evig vei mot havet.
Men….det begynner etterhvert å bli litt drygt mye bakker for min del, og jeg er sjanseløs med sykkelen og må ta apostlenes hester fatt. Turkompisen løper like irriterende lett.
Bakkene blir brattere og lengre, og jeg begynner forsiktig å stille barnlige spørsmål om vi mon tro er framme snart? «Nja» Han drar litt på det. "Det er bare en bakke eller to igjen, så er vi på toppen, så er det nedover igjen :) » Jeg begynner å ane ugler i mosen, i hvertfall ser jeg nyansene og symptomene på en laaang tur. Bakkene er lange. De er bratte. Og de kommer så tett at de av meg betraktes som én lang. Humør og motivasjon er i ferd med å falle ned i steinura vi passerer. Han jeg er gift med småterger og snakker ustanselig om hvor fint det er her. Selv er jeg ikke i stand til å snakke - har mer enn nok med å fylle luft i lungene. Og føttene verker. Etter en liten indre kamp med meg selv bestemmer jeg meg for å komme til topps! Humøret stiger for hvert steg vi nærmer oss toppen. Og som mannen ved siden av meg har nevnt til det kjedsommelige, naturen her er virkelig vakker. Trolsk, eventyrlig og mektig. Nesten som i Hobsyssel.
Og selvsagt kommer vi til topps. Her heter det Vannskille, fordi bekken går hver sin vei ned. Og jeg er hoppende glad. Nå venter en like lang tur videre, ned til havet, og deretter samme tur hjem.
Den følelsen man får, når man er så sliten at man er i ferd med å gi opp, og allikevel fortsetter. Og den følelsen når man når målet. Verkende ben, lett solbrent, svett, slite og lykkelig! Her nytes en halvtimes pause - i horisontal stilling på stranda. Bare fulgekvitter og lyden av små bølger som ruller inn i sanden og steinene. Tenk at det har bodd folk her før! Langt ute og langt borte.
Etter ei god hvilestund tar vi fatt på hjemveien - utrolig nok, den går nesten lekende lett. Og påfyll av vannflaska henter vi fra den sildrende bekken. Det beste vannet jeg har smakt!
I fem og en halv flotte timer var vi ute på tur. Hvor langt vi gikk har jeg ingen anelse om og hvor høyt opp vet jeg heller ikke, men tror uansett jeg kan unne meg en sjokolade med god samvittighet!
Ut på tur, bare bittelittegranne sur!
Norge - mitt beste sommerland!
Laila :)