Jeg var på blåbærtur i dag. Jeg riktig koste meg. Alene i skogen, med hyggelig følge av Åge Aleksandersen på det ene øret og fuglekvitter og bekkebrus på det andre øret. Det manglet ikke på blåbær heller, noen riktig store og søte, andre noe mindre, og det fantes også bittesmå lilla og grønne. De havnet side om side i min ukritiske bærplukker som ikke skiller mellom store søte og sure små. Min nyinnkjøpte bærplukker. Jeg har valgt å ikke ha bærplukker før, fordi det er så mye jobb å renske etterpå. Filosofien har vært at det er hyggeligere å bruke tid på plukking enn på rensking, men når man hører at naboer og kollegaer har plukket litersvis med blåbær så…..ja, du skjønner sikkert.
Jeg hadde ihvertfall en flott tur i skogen i dag. Deilig vær var det også. Så fint at jeg satte meg på verandaen og gjorde unna renskejobben etterpå. Det er ganske godt å sitte sånn, med sine nyplukkede blåbær i sola. Å vite at du gjør noe nyttig selv om du sitter helt i ro og koser deg, og lar rydding og klesvask seile sin egen sjø.
Hvilken rikdom det er, tenker jeg! Å kunne gå ut i skogen å forsyne seg av dens ville vekster, så mye man bare vil. Når man vil og hvor man vil. Akkurat på samme måte som vi hvor som helst i Norges fjellheim og kyst kan ferdes fritt og nyte godt av vår felles rikdom. Mon tro om det er slik også andre steder i verden. Det er nok det, mange plasser, men slettes ikke overalt.
Vår rikdom og våre verdier telles som oftest opp i kroner og øre. Det blir ofte uttalt at vi i Norge er heldige som er så rike på grunn av oljeformuen vår. Og det er sant det. Oljeformuen har sikret oss som nasjon fra krisen i verdensøkonomien. Den bidrar til å sikre fremtidige generasjoner hvis den forvaltes på samme kloke måte som i dag. På denne måten lar vi naturressursene våre gå i arv, istedet for å bruke dem opp.
Men, tenker jeg, oljeformuen alene er ikke det som gjør at vi som bor i dette landet er rike. Den rikdommen og verdien vår frihet gir oss kan ikke erstattes av havets sorte gull. Friheten til å tro på hva vi vil. Friheten til å si det vi mener. Ingen pengesekk er stor nok til å betale verdien av det. Ingen rikdom er større enn at menneskene i et samfunn er likeverdige og har like rettigheter. Verdien av et åpent samfunn med frie, uavhengige mennesker kan ikke måles.
I et samfunn som vårt kan man knapt tenke seg alternativet.
Men, tenker jeg videre. Denne friheten, disse rettighetene, denne verdien og rikdommen, medfører også plikter. Når jeg er fri til å si hva jeg mener, så innebærer det at jeg respekterer at andre mener noe annet enn meg. Det innebærer at jeg ikke sier ting som er støtende og fornærmende på andre. Det innebærer at man velger sine ord med omhu, og bruker folkeskikk og bondevett. Som likeverdige mennesker innser vi at vi sikkert kan lære noe av hverandre. Min rett til å tro på min gud innebærer en plikt til å vise respekt for din gud. Å spotte andres tro har ingen verdi, men å ha rett til å tro på hva man vil innebærer stor rikdom i et menneskes liv.
Verdien stemmeretten representerer anser vi som selvfølgelig. Ikke langt borte fra Norge ofrer mennesker livet sitt for å få alminnelig stemmerett. Men stemmeretten vår er ikke bare en rett vi har, den er i aller høyeste grad også en plikt. Hva var alternativet, om tilstrekkelig mange valgte å la vær å stemme, hvem satt med makten til slutt da?Og hvordan ble samfunnet vårt da?
På samme måte er vi fri til å bruke naturen og de ressursene vi finner der, men plikter samtidig å ta vare på naturen og omgås den med respekt.
Disse frihetene vi har står sterkt i landet vårt,men de står ikke sterkere enn de holdningene vi og maktapparatet har til dem. Om ikke vi hegner om og tar vare på den rikdommen disse verdiene representerer, hvem vil da gjøre det?
Om ikke vi forstår verdien av våre rettigheter og innser de plikter som følger med riskerer vi å miste den verdifulle friheten vi har. Da vil vi oppleve en fattigdom som oljeformuen vår aldri vil kunne erstatte.
Laila :)
