I dag minnes USA John F. Kennedy. Det har gått 50 år siden skuddene i Dallas, som gjorde uslettelig inntrykk på en hel verden. Jeg tar meg i tenke på hans mor. Verden mistet «Mr. President». Rose mistet sin sønn. Da hadde hun allerede mistet to av sine barn. Og hun skulle miste flere, både barn, svigerbarn og barnebarn. Hvordan evnet hun å stå oppreist? Hvor hentet hun styrke til å ta fatt på nye dager fra? Hvor gjemte hun smerten? Matriarken. Nibarnsmoren. Den sterkt troende katolske kvinnen, som utstrålte en egne styrke i sin vervre skikkelse. Hengiven til familien og oppdraget som mor.
“I looked on child rearing not only as a work of love & duty but as a profession that was fully as interesting & challenging as any honorable profession in the world and one that demanded the best that I could bring to it.”
"Viljestyrke, bare viljestyrke og gjøre det som er nødvendig er det som holder meg gående», skal hun ha uttalt. Og det slår meg at Rose må ha vært en kvinne som gjorde valg som gav henne fornyet styrke ved hver eneste korsvei i livet. Og om hun forlangte mye av omgivelsene, og omgivelsene forventet mye av henne, så var det vel kravene hun stilte til seg selv som gjorde at hun alltid evnet å reise seg opp. Men til syvende og sist, det var fra troen hun hentet sin styrke.
Slike kvinner, som evner å være tro mot det de tror på, og med en slik styrke, de finnes overalt, mer eller mindre synlige. Men i sitt vesen evner de å gi mot til oss andre, på dager som kjennes krevende, slik at vi våger akkurat litt mer enn vi trodde. Verden trenger det: kvinner som våger!
Laila :)
