De gjør en svært viktig jobb, journalistene Lajla Ellingsen og Mari K. By Rise. Gang på gang tar de tak i alvorlige sider ved samfunnet vårt, særlig innenfor offentlig sektor. Historiene de forteller gjør inntrykk på de fleste av oss, fordi de forteller sannheter vi innerste inne kanskje vet at eksisterer, men som vi ikke helt sikkert tror er sanne, eller som vi helst ikke vil ta innover oss. Slike journalister setter dagsorden. De sørger for at ansvarlige ledere må vise handlekraft. De ivaretar den transparens et samfunn og en offentlig sektor trenger for å iopprettholde sin legitimitet og tillit til å forvalte fellesskapets ressurser. De er de svakestes stemme. Jeg beundrer dem for det! Og vi bør alle være takknemlige for den jobben de gjør.
Denne gangen var det arbeidsplassen min de skrev om; St. Olavs hospital. Jeg kjenner at det gjør noe med meg. Jeg kjenner et sterkt behov for å finne en slags forklaring på at dette kunne skje. Hvilke krefter har virket inn, hva kan ligge bak at helsepersonell tilsynelatende har forsømt pasienter på en slik måte?
Jeg tar meg i tenke «er det greit at jeg som leder og ansatt ved St. Olavs mener noe om dette»? Selvsagt kan jeg mene noe om det, men er det greit at jeg mener det «høyt»? Ja, det er det. Jeg har som alle andre både rett og plikt til å mene noe om det som skjer i samfunnet vårt. Denne gangen handler det om svært sårbare mennesker. De skrøpeligste, de med flest diagnoser, de med komplekse helseutfordringer etter et langt liv. Det gjelder de eldste blant oss.
Trondheim kommune har meldt inn 305 avvik på 1 og et halvt år på St. Olavs hospital i forbindelse med at ansvaret for pasienter overflyttes fra St. Olavs hospital til kommunen når de skrives ut etter behandling på sykehuset.
Slik jeg forstår det handler det i stor grad om at det er brudd på interne retningslinjer og prosedyrer som er årsak til avvikene. Direktøren lover å ta personlig ansvar for å rydde opp. Det fremstår som at det finnes mange ansatte på sykehuset som ikke gjør jobben sin slik de skal. Jeg kjenner en annen virkelighet, og jeg har noen tanker om hvorfor slike avvik oppstår.
Etter å ha jobbet ved sykehuset i 18 år kjenner jeg etterhvert godt til sykehusdriften og utfordringene ansatte daglig står overfor. Etter å ha studert organisasjonen nærmere i forbindelse med masteravhandlingen "Verdier i endring - hvor står det offetnlig etos og offentlige organisasjonsverdier i dag?» fikk jeg langt større innblikk. Vi ønsket å finne ut om New Public Management hadde påvirket verdiene i offentlige organisasjoner. Og, ja, det har skjedd verdimessige endringer: Det er et sterkt og stadig økende fokus på økonomiske verdier som effektivitet og produktivitet. Verdien kontinuitet er på vikende front. «Når det stadig rettes krav og fokus mot det å være fleksible og effektive, er det lett å miste fokus på de faglige verdiene og retningslinjene» sa en av våre informanter. Eller: « Det fantes nok potensiale for forbedring på sykehuset, men dette er ingen fabrikk med varer…» Jeg kunne nevnt flere sitater som hver på sin måte forteller historier om sykehusansatte som brenner for pasientene og faget men som i stor grad opplever å ikke strekke til fordi effektivitetspresset er så stort. De siste 25 år er antallet somatiske sykehussenger halvert, den gjennomsnittlige liggetid er på bunnivå i europeisk sammenheng, beleggsprosenten kryper opp mot 95 %. Svært mange land setter 85 % som en grense for forsvarlig beleggsprosent. Dette er de nakne tallene bak sitatene. Systemet bak heter New Public Management (NPM). Det handler om målstyring, produktivitet, stykkprisfinansiering, økende rapportering og kontroll som stammer fra en grunnleggende mistillit til profesjonsutøveren, noe som igjen stjeler tid fra kjerneoppgavene. Helseforetaksmodellen; der makt er forskjøvet fra politikere til lukkede styrerom. Pasienten, som har blitt en kunde som kan handle i den butikken han vil, om han vet å finne fram på kjøpesenteret. Idéen og motivasjonen for reformene er blant annet hentet fra Toyota-fabrikken i Japan! Den er riktignok vellykket som bilfabrikk, men…jeg mener å erindre at vi snakket om syke mennesker som trenger omsorg, hjelp og adekvat behandling.
Det blir et spill der de svakeste blir Svarteper ingen vil ha, fordi det lønner seg ikke. Vi styrer hver vår business og ingen ser ut til å tenke aller mest på helheten, de menneskelige og samfunnsmessige ringvirkningene av interne beslutninger. Det er for meg ubegripelig at denne utviklingen, som blomstret opp under Margareth Thatcher på tidlig 80-tall i Storbritannia, er ønsket og styrt fram av en sosialdemokratisk regjering i Norge, Velferdsstatens vugge.
Det er noe med den pendelen som alltid går for langt. Det var rom for effektivisering av helsetjenestene. Det var rom for forbedringer. Jeg mener vi har hentet ut for mye nå. Det ender opp med avvik, fordi den enkelte helsearbeider ikke makter å rekke over alt, det står nye pasienter i kø, ventetiden er for lang, det mangler senger. Man kan spøke av sengemangel på revy, men i virkeligheten er dette ramme alvor for den det gjelder. Så ramme alvorlig at direktøren tok personlig ansvar for å ordne opp i avvikene. Slik jeg ser det tok han på seg svært mye ansvar da, fordi det i denne saken ikke primært handler om å sette iverk tiltak nedover i systemet; å strekke opp klinikkesjefer og helsepersonell for ikke å ha utført arbeidet sitt på en tilfredstillende måte. Tiltakene må rettes mot politikere, det er systemet som må endres, det må skapes en forståelse av at enkel bedriftsøkonomi ikke egner seg i avanserte kunnskapsbedrifter der resultater vanskelig kan telles. Det som virkelig teller på et sykehus er gjerne det som ikke kan telles. Sengetallet må opp, beleggsprosenten må ned! Den enklete helsearbeider må få tid til å gjøre jobben sin, å ivareta syke menneskers grunnleggende behov, informere, diagnostisere, behandle,lindre, trøste…følge opp, rapportere…Det kan ikke settes stykkpris på menneskers helsesvikt, fordi vi er unike mennesker med en unik bakgrunn, kropp, psyke, nettverk, vi er hele mennesker, ikke stykkevis og delt. Som pasient legges jeg inn på sykehuset med hele meg. Og de som skal ivareta meg når jeg trenger helsehjelp må få de rammer som kreves for å gjøre jobben sin.
«Et snøfnugg i et snøskred kan aldri ta det fulle ansvar»
Det mangler ikke på tidligere advarsler fra fagfolk om at utviklingen har gått for langt. Det har vært påpekt lenge, og av mange, og i mange deler av offentlig sektor i Norge og Norden forøvrig. Både politiet, skolen, forsvaret og helsevesenet har uttalt seg om at pendelen har svingt for langt.
«Moderne, administrative virksomheter – enten de er private eller offentlige – har en iboende og dypt patologisk tendens til å glemme seg selv som institusjon. Virksomheten reduserer seg selv til det gjør, og glemmer eller undertrykker hva de er»
Tian Sørhaug
Det helsevesenet trenger er toppledere som sier i fra og plasserer ansvaret der ansvaret hører hjemme - på Stortinget, i Fylkestinget og Kommunestyrene. Dette er en utvikling styrt av politikere i posisjon og med makt, en makt de er gitt av oss. Vi trenger flere senger, slik at det blir plass nok til alle. Det er sørgelig om ansvaret plasseres på den enkelte utøvende helsearbeider, jeg håper direktøren ser at det ikke er der hovedproblemet ligger når han skal rydde opp.
Laila
