Den er så vakker der den står, med sine rene, hvite blomster. Like vakker som hun som gav den til meg. Jeg fikk den av Svanhild, ei kjær studievenninne som kom på besøk til oss i sommer. Hun og familien hadde turnert Lofoten med campingvogn, og var på vei hjemover. Vi hadde avsluttet ferien vår, men heldigvis hadde jeg noen fridager på turnusen. Det passet ypperlig for dem med en stopp i Trønderhovedstaden på veien tilbake til Sogn og Fjordane. Slik fikk vi to fine dager med masse kos, gode samtaler, litt mimring og litt oppdatering, litt alvor og litt moro. 8 år fant vi ut at det hadde gått siden sist gang. 8 lange år. Et helt liv for noen av barna våre. Det er så flott med de gode vennene, som man kjenner på godt og vondt, og som kjenner en selv på godt og vondt. Årene kan gå, ett etter ett, uten at kontakten er noe annet enn sporadisk, med en og annen telefonsamtale og årlige julekortoppdateringer. Når man endelig møtes igjen så er kontakten der, umiddelbart og spontant. Det er som om man tar opp tråden fra forrige gang. Du har sikkert kjent på den samme følelsen. Det er som at årene er visket bort. Ikke ser vi eldre ut heller, mener vi selv ihvertfall…..
I vinter hadde jeg et sterkt møte med Marit. Vi startet livet sammen på Nardo i Trondheim og var uatskillelige. Lekte sammen hver eneste dag. I 3 år. Så flyttet Marit og familien, såpass langt bort at kontakten naturlig nok opphørte. Helt til vi fant hverandre igjen via Facebook. Jeg husker så godt den dagen da de kjørte ut av gata vår, hvordan jeg sto igjen og så etter bilen og viste at nå hadde jeg ingen Marit å leke med mer. Et minne som har brent seg fast. I vinter tok Marit kontakt, hun skulle til Trondheim, kunne vi kanskje møtes? Så spent jeg var. Hvordan ville møtet bli? Ville vi ha noe å snakke om? På en overfylt café, midt i Trondheim møttes vi, tårene som rant, klemmene, smilene, samtalen vi hadde; den gode samtalen. Vi viste nesten ingenting om hverandres liv da vi møttes, en hel del mere et par timer senere. Men hele tiden viste vi at vi hadde manglet i hverandres liv, vi hadde begge savnet en vi egentlig ikke viste at vi savnet.
Slike møter gjør noe med en. Man settes tilbake til en del av livet som ikke er mere. Det frembringer minner fra en tid som har vært med å forme deg som det mennesket du er idag. Man henter fram og tørker støv av følelser som engang var der, som er vel ivaretatt gjennom årene, men som har ligget i dvale. Så godt det er å få vekket dem til livet igjen. Så mye rikere man føler seg. Så mye mere hel.
På bordet i stua står den der, den vakre orkidéen. Og minner meg på det magiske ved ekte, gode venner og vennskap. De er vakre og sprer glede som orkidéen i sin fulle blomst. I perioder kan de være triste og grå og helt uten liv. De krever ikke mye stell og vedlikehold, slik som kjærligheten gjør. Og en vakker dag så står de der igjen med sin vakre blomst. Sterk og full av liv.
Den som har så mye som tre venner er svært rik.
Ferdinand Finne
Laila :)
