Jeg vet ikke helt jeg, hvordan jeg skal skrive om dette. Hvordan jeg skal få formidlet det jeg går rundt og tenker på. Skal det i første rekke handle om oss? Oss nordmenn? Ja, kanksje skal det det, selv om det egentlig handler om mennesker på flukt. Mennesker som prøver å skape et godt og trygt liv for seg og sine. Slik vi alle gjør- etter beste evne.
Jeg har nettopp lest Åsne Seierstads bok «En av oss». En for meg skjellsettende bok. En som gjorde noe med meg. Som jeg ikke vil komme til å glemme. Følelsene og tankene den gav meg vil jeg heller ikke glemme.
Og det er spesielt en ting jeg har tenkt veldig mye på: Hva skjedde med det norske samfunnet etter 22. juli 2011. Ikke i dagene etterpå. Det husker vi alle, så smertelig vel.
Mitt lille land Foto: Laila Øie
Med vantro måtte vi ta inn over oss at bakteppet og motivet var at han mente at landet vårt var for raus i behandling av invandrere og asylsøkere, en frykt for at «de» kom til å ta over landet vårt, ett hat til mennesker som ikke er etnisk norske.
Jeg trodde det ville gjøre noe med oss, retorikken, repekten for medmennesker, rausheten, varmen, nestekjærligheten.Men istedet så strammet vi til.
Det ble så veldig viktig å ikke slå politisk mynt på 22. juli. Da ble vi kanskje redde for å snakke om det da? Bakteppet og motivet. Og å se dette i sammenheng med politikken vår. Så ble vi tause, vi snakket ikke om det.Bare om minnesmerkene, filmene, sorgen og ettervirkningene til de som overlevde snakket vi. Men jeg opplever at vi fikk aldri snakket ordentlig ut om motivet. Om de mørke kreftene som lå bak. Og at det finnes mange som deler tanker og meninger med ham. Min yngste datter var bare 5 år når dette skjedde. Hun er tenåring nå. Skal hun forstå hva 22. juli egentlig handlet om så må vi snakke om det. Hjemme, på skolen og i den politiske debatten.
Nå gror det. Vi ser det i kommentarfeltene. Vi hører det i det politiske, offentlige ordskiftet. I enhver diskusjon der man tar til orde for medmenneskelighet og pliktetisk tenkning i asylpolitikken svares det med en slags konsekvensetisk analyse: « Vi kan jo ikke ta imot alle». «Lover og regler må følges». «Samfunnet vårt, og kulturen vår blir ødelagt» Og svært mange av kommentarene er skamløst stygge. Forsøker du deg på en nyansering og oppmykning så får du beskjed om at du er følelsesstyrt. Det innvandringsregulerende hensynet har blitt viktigere enn menneskelige hensyn. Menneskers liv har blitt ett middel for å nå mørkeblå, politiske mål. I et slikt samfunnsklima står menneskeverdet i fare for å reduseres. Hvert enkelt menneske er et formål i seg selv og har en egenverdi har Immanuel Kant lært oss.
Jeg har dessverre liten tro på at kronikker, debatter, demonstrasjoner, profilbilderammer og blogginnlegg vil endre de blåeste og bruneste blant oss. Men jeg har et inderlig håp om at alle vi andre kan åpne opp for diskursen igjen. Kan vi revurdere det som har blitt satt som tålegrense for antall flykninger vi kan ta imot? Kan vi tillate at flere av de som har vært i landet vårt i årsvis i påvente av beslutning om opphold kan få bli fordi de er godt integrert og etablert her, og fordi de utgjør en merverdi i samfunnet vårt? Kan vi snakke åpent om hvilke områder av verden vi IKKE kan sende flyktninger tilbake til? Kan vi ta opp innholdet i Dublinavtalen og se på hva den gjør med situasjonen i Middelhavslandene? Mener vi at det som skjer i Hellas er en rettferdig og god fordeling av byrden med den store flyktningestrømmen over Middelhavet? Kan vi se nærmere på hva lukkingen av Europa gjør med nærområdene til Syria? Har vi en plikt til å hjelpe? Er vi en del av verden, på godt og vondt? Hvor mye kan vi som samfunn ofre?
Både statsminister og justisminister har de seneste ukene presisert for oss at asylforliket står ved lag, det er konsensus om det i dagens storting. Med andre ord, den politikken og den behandlingen som enkeltmennesker på flukt utsettes for i møte med Norge, er ikke opp til diskusjon. Tausheten fra de fleste opposisjonspartiene, og mange av deres medlemmer er oppsiktsvekkende. Sist i forbindelse med deportasjonsforsøket på Abassifamilien. Er det en slik politikk dere står for? Mener dere virkelig at samfunnet vårt skulle bli slik? Jeg kan nesten ikke tro det. Av og til tar jeg meg selv i å tenke den fryktelige tanken: Han vant
Men jeg tror, at den dagen da Afghanistan sa nei til Abassiungdommene, da pustet dere lettet ut dere også. Fordi noen tok ansvar, var et moralsk kompass, når det norske samfunnet sviktet. Slik slapp dere unna. Så kan dere fortsette tausheten enda noen uker til. I hvertfall til over valgkampen.
Makten. Den er ikke verdt det, de stemmene der.
Det har blitt så kaldt her.
Tung tids tale
Det heiter ikkje: eg – no lenger. Heretter heiter det: vi.
Eig du lykka så er ho ikkje lenger berre di.
Alt det som bror din kan ta imot av lykka di, må du gi.
Alt du kan løfte av børa til bror din, må du ta på deg.
Det er mange ikring deg som frys, ver du eit bål, strål varme ifrå deg!
Hender finn hender, herd stør herd, barm slår varmt i mot barm.
Det hjelper da litt, nokre få forfrosne at du er varm
Haldis Moren Vesaas (1945)
Laila
