De siste dager har vi kunnet lese i aviser og hørt og sett i ulike medier om ansettetelsen av Rune Olsø som administrerende direktør i Entra. Saken handler om inhabilitet og kameraderi. Kritikken mot deler av styret og Næringsminister Giske er alvorlig, og for oss avislesere fremstår den også som om den i aller høyeste grad er berettiget. Det er ikke veldig mange måneder siden Utenriksminister Støre var gjenstand for lignende kritikk, ikke lenge etter at Barne-, inkluderings- og likestillingsminister Lysbakken ble beskylt for korrupsjon. Justisminister Faremo erklærte seg inhabil i forhold til tidligere Politidirektør Mæland først når krisen var et faktum. I begynnelsen av januar var Næringsminister Giske på nachspiel med næringseliten i Norge på Lorry. Jeg tenker ikke å fordele skyld og dom i noen av disse sakene, men vil allikevel si noen ord om ansvar, erkjennelse av ansvar og spørre om hvorfor verdiene kom på avveie. Jeg snakker om de verdiene som demokratiet og den offentlige sektor er bygget på og ikke kan eksistere uten, ikke verdien av Olsøs lønn eller Lysbakkens bevilgning. Kluckhohn et al (1962) beskriver verdier som "en forestilling, implisitt eller eksplisitt, karakteristisk for et menneske eller en gruppe av mennesker om det ønskverdige, som former våre mulige valg av handlinger". Verdier er med andre ord ikke noe vi bare føler, det er noe vi har reflektert og resonert over, de rører ved våre dypere lag av erfaringer og identitet og de sier oss noe om hva som er bedre enn eller riktigere og derfor er å foretrekke. Til slutt ser vi at verdiene er knyttet til handling, de må bety noe i praksis. Demokratiske verdier er knyttet til menneskets ukrenkelighet og rettsikkerhet. Rettsikkerhetsverdier skal ivareta befolkningens tillit til de offentlige maktfaktorene i samfunnet. Forutsigbarhet, åpenhet, habilitet og etterrettelighet er slike verdier og de er en forutsetninger for å ivareta folkets tillit til makthaverne. Hva er det som gjør at det kan virke som at disse verdiene har mistet sin substans i regjeringskorridorene. Har man i den travle hverdag begynt å ta demokratiet for gitt? Har vi glemt historien vår, hvor sårbart demokratiet er, hvor kort veien er fra demokrati til diktatur? Styrken på demokratiet vårt er ikke sterkere enn holdningen makthaverne har til de disse verdiene. Forstår ikke ministrene hvilket enormt ansvar de har for å forvalte og hegne om demokratisk viktige prinsipper. Når Næringsminister Giske møter sine mektige næringslivsvenner på Lorry, forstår han ikke at dette kan bli oppfattet som et "of the record"-møte, som svekker folkets tillit til åpenhet i forvalningen. Ble det fattet beslutninger på Lorry den kvelden som har betydning for vår næringspolitikk? Slike spørsmål stiller folk seg, naturlig nok. "Møtet" ble ikke protokollført, møtet har egentlig aldri eksitert som noe annet enn en fest mellom gode venner. Men det kan ha foregått noe der på denne festen, som kan ha betydning for samfunnet vår……jeg tviler, flere tviler, media skriker og den tilliten de offentlige makthaverne ble gitt av folket svekkes. Når Lysbakken setter regler for tildeling av midler til side og bevilger penger til sin egen ungdomsorganisasjon så er ikke beløpets størrelse problemet, men det faktum at reglene ikke ble fulgt i forvaltningen. Dette svekker tilliten til forvaltningen av våre felles midler- det er det som gjør det alvorlig. Formålets gode intensjoner betyr ikke noe i denne sammenheng, det finnes tusenvis av gode formål. Når partikamerater overkjører ansettelseprosessen i et statseid firma lukter det kameraderi og tilliten til offentlige ansettelsesprosesser svekkes generelt. Alle disse sakene tilsammen ER alvorlig, selv i gode, trygge land som Norge. Vervet som minister innebærer at man tar ansvar for å ivareta folkets tillit til makthaverne. Livet som Statsråd kan ikke samlignes med livet til den vanlige mann i gata. Buisness og pleasure kan ikke gå hånd i hånd. Man må avstå fra noe, sannsynligvis får man så uendelig mye mere igjen - erfaringer, kunnskap, nettverk, opplevelser. Det handler om å erkjenne at omfanget av vervet, se det i en større sammenheng enn seg selv og sin nære krets og sine daglige, krevende arbeidsoppgaver. Det handler om å erkjenne at det ikke er likegyldig hvem man går på pub med, eller hvem man drar på hyttetur med, når man forvalter tillit og makt gitt av folket. All den tid man ikke forstår og reflekterer over at ens handlinger kan medføre svekket tillit til forvaltningen så har man et for lite bevisst forhold til rettsikkerhetsverdiene. Det synes ikke gjennom ens handlinger at man ser på verdiene som ønskverdige, det skinner igjennom at verdiene eksisterer som noe man kun snakker om, men som ikke er endel av ens eget implisitte verdigrunnlag. Det er sørgelig og alvorlig å være vitne til slik bevisstløshet i maktens korridorer, særlig med tanke på at alle disse sakene jeg her har nevnt har kommet frem etter 22. juli, etter Statsministerens mantra om mer åpenhet og demokrati. Det kan synes som at "Kamerater-foren eder" har fått en utvidet og større mening til fordel for rettsikkerhetsverdiene.
Nearly all men can stand adversity, but if you want to test a man's character, give him power.
Abraham Lincoln
- Laila
