Hvor mange ganger har jeg vel ikke tenkt, greier vi den oppgaven vi tok på oss? Makter vi å gi dem det de trenger for å skape sine egne liv? Ta sine egne valg? Gjøre dem sterke nok til å være den de vil være? Skal de lære seg å fly så må vingene deres få vokse. Og skal de fly så må kompasset virke og kartet være lesbart, slik at de ikke flyr seg bort, til et sted de ikke vil være. Har vi klart det? Å gi dem kart, kompass og vinger? For i det lange løp så er det det handler om å være foreldre: Å holde noen andres liv i sine hender.
For meg har empati, likeverd og respekt vært grunnleggende. Og det å gjøre sitt beste. Det meste annet har vært underordnet. Det meste andre har vært mer enn godt nok. Men hjelpe meg - lett er det ikke! I hverdagen er det små filleting som betyr noe: Hvem har rota på kjøkkenet? Hvorfor ligger det en våt håndduk på badegolvet? Hvorfor er ikke alle leksene gjort? Fredagsvasken som går i vasken omtrent hver fredag. Et evig rot og kaos i klær og sko. En Mamma som er urimelig sur fordi hun er sliten. Alt dette som får humøret til å dale elegant som en fallskjermhopper i fritt fall. Det betyr i grunnen så lite i det lange løp, men hjelpe meg så mye det betyr hver eneste dag.
Fra «Kupp en klassiker - Et drømspel» på Trøndelag teater. Ungdommer formidler sin diagnose og dom over sin egen samtid. Hvem er vi som enkeltmennesker og hvordan fremstår vi kollektivt? Foto: Laila Øie
Det som betyr mest, og som egentlig kanskje er det vanskeligste å formidle er grunnleggende verdier. Det er så fort at det forsvinner i den travle hverdagen, mellom munnfuller med mat som svelges i full fart fordi vi skal rekke neste kamp eller i tankene allerede er på vei til neste post på programmet. Når snakker vi om hvordan andre har det da? Når snakker vi om hvordan vi selv har det? Og hva skjer om det blir for lite rom til å snakke om hvordan vi og andre har det og tar det?
Og hvordan snakker vi om andre? Og hva sier vi om andre? Så mye vi formidler til barn og unge ved vår egen adferd. Jeg tror skolene er sjanseløse med å forhindre mobbing, baksnakking og utestenging hvis ikke vi som foreldre hver eneste dag formidler viktige verdier til barn og ungdom, verdier som bidrar til at vi behandler medmennesker skikkelig. Hvis ikke grunnlaget er lagt hjemme kan skolene bruke millioner på Respekt - og MOT-programmer uten å lykkes. I bunn og grunn handler det om hverdagsetikk og moralsk praksis i hvert enkelt hjem. Det er vårt ansvar. Og i vårt ansvar ligger vår makt.
Vi er heldige. Vi er født på et perfekt tidspunkt i Norgeshistorien. Vi bor i verdens rikeste land. Det er lett at ting og tang får eie oss da. Og da er det lett å glemme hva som betyr noe for oss. Det er spisse albuer og penger som gi «cred». Det er hva vi eier som definerer oss. Hvordan skal man lære å fly da? Hvordan skal man nå til stjernene? Kommer man noen vei med bare empati og respekt? Ikke rart jeg av og til blir litt redd, har vi gjort riktige valg og gitt våre fire det de trenger på veien i sine liv?
Men i bunn grunn, så lenge de behandler sine medmennesker, både de nærværende og de fraværende, med respekt så er det ikke så mye annet som betyr noe. Mer skal det ikke til å være god nok!
"Slik vi betrakter et menneske - slik behandler vi det også"
Bent Falk
Laila:)
