En arbeidsdag er over. Vel hjemme, kjapt i gang med middagskoking, alt er ved det normale. Jentene har vært alene hjemme i dag, og er glade for at jeg kommer hjem. Og jeg er glad for å se dem. Mens jeg venter på at spaghettivannet skal koke logger jeg som sedvanlig inn på Facebook og sveipet kjapt gjennom nyhetsstrømmen. Små og store nyheter fra venner dukker opp og midt i blant dem har noen delt en lenke fra Dagbladet: «Jeg gråter. Jeg vil ikke snakke med skolen han gikk på. Jeg vil brenne den ned.» Det er baksiden av sommerutgaven av Nemi som siteres og den følgende teksten er Sterk! Mobbere og passive tilskuere plasseres! Og de som mobbes, de som er ensomme og som ikke passer inn løftes opp og fram. De får råd og trøst. Teksten er så sterk at den slår meg i magen. Og tårene presser seg fram. Jeg kjenner smerten, og får en vag anelse av hvordan hverdagen til de som ikke kjenner fellesskapet i en venneflokk må fortone seg. Og Lise Myhre formidler håp og løfter om at verden og livet vil fortone seg bedre når skolegangen er over.
Det gjør voldsomt inntrykk på meg. Ikke fordi dette er nytt stoff. Men fordi i Nemis språkdrakt blir budskapet krystallklart. Og følelsene velter fram.
For jeg har sett og vært hjelpesløst vitne til barn og ungdommer som ikke får ta del i fellesskapet, her i vårt eget nærmiljø. De representerer noe annet enn standarden og straffes hardt for det. De går alene til skolen. De tilbringer ettermiddagene hjemme. Ingen å besøke. Ingen å få besøk av. De bærer smerten selv, og ikler seg et beskyttende skall: «Jeg har det bra» Hva gjør de i friminuttene og lunsjen for å skjule ensomheten? Gjemmer de seg bort, går de en tur, eller prøver de å henge på? På samlinger i skoleregi har jeg sett at de prøver å henge seg på, men jeg har også sett at de er ikke en del av den innerste ringen. I mine øyne er de diamanten på ringen. Riktignok utenfor. Men den vakreste og sterkeste, med mange fasetter og annerledes. Den som gjør ringen fullkommen.
Hva er mobbing? Er det bare en handlinger og ord? Eller er det også mangel på handlinger og ord? Er det «bare» mangel på empati og humanisme når du ser et medmenneske gå alene dag etter dag uten å rekke ut ei vennlig hand og si «Hei, vil du være med oss?» Eller er det mobbing? Mobbing er overgrep lærte jeg på et foredrag om temaet. Det var sterkt å innse at det er sant. Overgrep! Jeg er enig i det. Men er det et overgrep å snu ryggen til og tenke: «Det er sørgelig - stakkars henne»? Er det mobbing? Jeg vet ikke. Det er nesten vanskeligere enn mobbing. Kanskje til og med vondere. Likegyldighet. Jeg vet ikke. Jeg var en del av ringen. Jeg har ikke kjent hvordan diamanten har det. Men jeg kjenner diamanter. Og i ringen går vi glipp av perspektiver vi ikke har sett, og refleksjoner vi ikke har gitt plass, fordi vi vender blikket innover. Da ser vi ikke det vakre rundtomkring.
Jeg har lest vonde og sterke beretninger om barn og unge som mobbes eller stenges ute. Om russen som satt hjemme hele russefeiringa. Om Villemo som tok et oppgjør med mobberne sine på facebook. Om en ung gutt som ga opp. Om filming og publisering av vold. Om en som fikk bank fordi han er homofil. De finnes overalt. På skolen, i nabolaget og på arbeidsplassen. Hun som er for flink. Og han som er for snill. Hun som har rastaflettet hår. Og han som ikke spiller fotball. Hun som kommer fra en annen kultur og ikke er tilstrekkelig tilpasset. Og han som er sjenert og dermed virker kjedelig.
Sommerferien er snart over. Et nytt år starter. Det gir oss alle muligheter. Til å gi hverandre nye muligheter. Til å vende blikket utover, til å se hverandre. Til å rekke ut ei hand til den som trenger deg. Til å snakke med, og ikke om. Til å invitere inn, og ikke stenge ute.
Hvem er du? Hvem er ungene dine? Vet du det? Kan du finne det ut? Tørr du det?
Laila
