Les gjerne siste fra mine Refleksjoner: Riksrevisjonens rapport og sykepleie
Stort sett er jeg fornøyd med meg selv og livet mitt. Jeg har et liv som er godt for meg og mine. Vi har et fint hus. Jeg har en jobb som jeg trives godt med. Jeg har en familie som betyr mye for meg og jeg vet jeg betyr mye for dem. Jeg har klær både sommer- og vinterklær, litt til turbruk, og litt til finbruk. Jeg spiser meg mett hver eneste dag, og velger stort sett selv hva jeg skal spise. Jeg ser grei nok ut, har pene øyne, og så pynter jeg litt på sannheten når jeg sier jeg har noen kilo for mye - jeg har egentlig mange kilo for mye (sett fra et helseperspektiv), men har passert førti og tenker at så lenge jeg ser meg i speilet og kan smile til meg selv, ja, så er jeg fornøyd, også med kroppen min.
Og så er det selvsagt noen dager som ikke er like ok. Det hender seg jeg ikke er på toppen av meg selv, det hender seg at mannen ikke viser seg fra sin beste side, og sannelig er det dager da ungene ikke er de englebarna jeg liker å tro at de er. Og ikke alle dager på jobb er like bra heller.
Slik skal det være. Opp og ned, innenfor rimelighetens grenser, og jeg kjenner at jeg har et godt liv. Blir det for mye ned trenger jeg hjelp, noen å snakke med, en armkrok å gråte i. En skulder å hvile på. Noen som sier at det går over, og at jeg duger. At jeg er bra nok. Slik tror jeg det er for de fleste av oss. Og blir det for mye opp kan en liten nedtur justere kursen litt. Yin og yang - vi trenger balanse.
For mange år siden droppa jeg reklame i posten, fordi det ble så mye søppel som jeg ble lei av at samlet seg i hauger. Det gode resultatet av dette var at jeg plutselig ønsket meg mindre ting. Stua mi ble fin nok for meg og familien. Jeg ønsket meg ikke nye klær så lenge de jeg har i skapet duger til sitt bruk. Behovene ble mindre. Det er en god følelse.
Fordi noen ønsker å skape behov jeg egentlig ikke har, og de er knallgode på akkurat det, opplever man et konstant sug etter mer, fordi budskapet er at litt mer, litt finere, litt nyere, litt mer moderne, vil få deg til å føle deg litt mer vellykket og litt mer lykkelig. Skape en tro om at litt mer tar bort noen av nedturene. Det gjør ikke det sjø!
Foto: Laila Øie
Jeg var en snartur innom Narvesen i går, og ble stående ved bladstativet ei stund, i kaffekø. Hjelpe meg! Det perfekte hjem. De perfekte barna. De perfekte klærne. De perfekte treningsformene. Den perfekte hytta. Den perfekte maten. Den perfekte utdanningen. Den perfekte jobben. Den perfekte psyken. De perfekte dyrene. Og den perfekte sminken. Den perfekte julen har allerede kommet. Det perfekte bryllupet. Den perfekte fritiden. Det perfekte ekteskapet. Den perfekte bilen. Ja, nå har jeg sikkert glemt mange. Men det finnes altså et blad for alt. Og alt de gjør for meg er at de får meg til å føle meg totalt mislykket. Jeg har ikke sjangs. Jeg strekker ikke til. Jeg har verken nok penger, tid, evner eller lyst. Jeg vet at en smugtitt i disse bladene automatisk fremskaffer en lyst på noe jeg ikke trenger, men som får meg til å tro at noe blir bedre. De vet hva de holder på med de som lager disse bladene og reklamene, de kjenner hvert smutthull i hjernen vår, de gjør en jobb, og de gjør den kjempebra!. Får oss til å tro at de kan fylle hullene våre. Men det eneste vi oppnår er en ny ting i stua eller et nytt klesplagg i skapet. Og i morgen er atter en dag, og vi vet alle at verken lysestakene eller den nye buksa har makt til bestemme om denne dagen blir opp eller ned.
Malt av Lailamora
«Lykke er å få en bukett av de blomstene som er innen rekkevidde»
Ukjent
Foto: Laila Øie
Nyt øyeblikkene!
Laila:)
