Pernille og Zebastian hadde planlagt tacomiddag med søskenbarna sine i dag, så da bestemte jeg meg for å la dem få huset for seg selv, og nytte sjansen til ei stille stund for meg selv i fjæra. Kjøpte meg en pizza, en halvliter brus og fant meg et svaberg for meg selv. Med et lett skydekke, 23 grader og en deilig bris var det herlig å sitte å lytte til de litt viltre bølgene som slo opp over bergene. Et slikt vær som varsler om torden og styrtregn.
Mens jeg satt der i stillheten tenkte jeg på Solveig som hadde sitt første møte med korpskurset i dag, på Trøndertun folkehøgskole. Som de fleste mammaer vil jeg tro, så kommer disse tankene da - må hun bare få ei fin uke, kjenne seg trygg, både på ungene og de voksne, kose seg, slappe av og ha det artig. Denne krypende, ekle følelsen av at du ikke er der, om hun skal bli lei seg. Lurer på hvor gamle de er når jeg slutter å bekymre meg for sånt? Kjenner jeg henne rett, så klarer hun dette helt fint! Og i løpet av en dag eller to så er jeg den hun tenker minst på. For henne er musikk og sang selve drømmen.
Forøvrig har hatt en aldri så liten gjenoppliving av mynteurten min, og reddet utørkede planter fra en stille død.
Og på tampen av dagen var jeg så heldig å få en fin liten prat med disse fire fine, som snart er voksne og ute av redet. Hvor ble tida av?
Plutselig er de på vei ut verden, disse fire fine. Brett ut vingene og fly, dere kan nå dit dere vil <3
Nyt øyeblikkene, plutselig er de historie!
Laila :)
