Refleksjoner og Øieblikk

Da jeg i fjor sommer hørte at Metallica skulle komme til Trondheim tenkte jeg, denne konserten må jeg få med meg, litt klok av skade etter å ha gått glipp av både Springsteen og Robbie, og mange andre for den del. Mitt forhold til Metallica har inntil lørdagens fest vært begrenset til en slags sanseløs beruselse av Nothing Else Matters og så har jeg hørt om en låt som heter Enter Sandman - som jeg har opplevd å være noe i drygeste laget heavy. Sånn sett så var det happeningen, mer enn musikken jeg fattet interesse for (med skam å melde til alle dere som alltid har skjønt denne musikken). 

Så kom de på scenen da, disse gamle gubbene, og tar meg, og jeg tror sannelig resten av de 39000 som var tilstede i Granåsen, med storm. De inviterer oss uinnvidde inn i familien,i en familie hvor det er plass til alle, og kankskje særlig de som ikke hører til noe sted. Det er åpenbart et band som vet å sette pris på sitt publikum, det viser de gjennom hele konserten. Men mest av alt blir jeg blåst i bakken av trøkket, og hjertet slår rett og slett over til en puls i takt med Metallica. Og når The Unforgiven spilles er jeg solgt, bergtatt, nyfrelst - ja, jeg vet ikke helt. Det skjedde ihvertfall noe. Dette tror jeg er noe av den største konsertopplevelsen jeg har hatt. Tenk at vi skal få oppleve noe sånt i lille Trondheim.

Som seg hør og bør etter konserten, jeg måtte finne ut hvilke låter som ble spilt, og måtte høre disse på nytt. Og ja,noe er nok i drøyeste laget for min del, men noe har allrede havnet inn på favorittspillelista. Og for noen tekster de har å by på!  

Takk for opplevelsen, takk for oppvåkningen og oppdagelsen. Og takk for en herlig kveld alle dere andre som var i Granåsen på lørdagen. Bare så det er sagt - jeg kommer ikke på Rammstein…jeg lever lenge på denne jeg - Nothing Else Matters.

Laila :)